06/11/2025
Dette er veldig trist for Tromsøs befolkning og Tromsøs kulturliv... Danselinja har vært så heldige å få benytte oss av Rådstua i over 20 år og at de enda en gang skvises ut av budsjettet er for oss helt uforståelig 😢
TROMSØ TRENGER Rådstua Teaterhus 🧡
Det er en trist dag på Rådstua Teaterhus – og for vår mangfoldige bruk, både i fredet hovedbygg og i Provisoriet.
Nytt teaterhus er igjen tatt ut av kommunebudsjettet. Fire politiske vedtak i kommunestyret holdt ikke, selv etter at prosjektet var rykende klart for anbudsrunde to.
I juni 1980 ble brukstillatelsen gitt til en midlertidig produksjonshall, som fikk navnet Provisoriet. Tillatelsen bygget på en midlertidig dispensasjon fra reguleringsplanene. Med stålskjelett og veggelementer i tre – 45 år senere – puster Provisoriet tungt, og skjelettet knaker i all slags vær. Men inni skapes det fortsatt scenekunst, tross manglende fasiliteter som for andre ville vært helt utenkelige. Det finnes ingen alternativer, og når bare ren vilje og skaperglede står igjen – hos barn, amatører og profesjonelle – kan vi skape selv på et knappenålshode...
Akkurat nå hører vi ungdommene fra Kongsbakken videregående skole, vg3 danselinje, planlegge årets Høstdans i naborommet. De sitter i “garderoben” – eller møterommet, som er det eneste rommet vi kan tilby. Ett toalett deles med resten av aktivitetene og kontorlokalene i huset, og sminken legges ved speilet i entréen.
Provisoriet må luftes godt mellom øving og forestilling, samtidig som panelovnene jobber hardt for å holde varmen nå som vinterkulden er her. En fersk gnagerkontroll er også bra, når lokalet mangler sikring og dører har sprekker rett ut. Det er blitt ren rutine for alle.
Klokken 15.00 er det generalprøve, med påfølgende premiere og kveldsforestillinger i morgen, 6. november. De planlegger og gjennomfører Høstdans som en ungdomsbedrift med eget organisasjonsnummer, så alle detaljer må på plass. I dag avklarte vi hvordan publikum skal håndteres i den lange, trange gangen – og at ytterdøren må låses når hundre mennesker har stått i kø, funnet sin plass og forestillingen kan begynne.
For nei – vi stopper ikke opp. Men vi kjenner på store voksesmerter, og på frykten for at det frie feltet velger å skape og dele kunsten sin i andre byer. At ungdommene ikke ser mulighetene i egen landsdel. At Rådstua Teaterhus blir stille.
Vi står i spenn mellom lidenskap og begrensede rammer – og vi forstår den vanskelige kommuneøkonomien. Men 45 år er lenge.