14/05/2023
JEG KJEDER MEG!
Er det bra for barn å kjede seg? Eller dårlig? Svaret er at kjedsomhet er som et venteværelse, av og til nødvendig - men ikke et sted å bli værende.
Fra ukens spalte:
Barn trenger å føle at de blir tatt med på noe, i stedet for å bli sendt bort på noe. Å føle seg som en del av noe, noe større. Ofte er man heldig; venner, lærere, familie eller instruktører trekker barna inn i aktiviteter som de liker og passer inn i. Da får de noe å strekke seg etter, noe å lære, kreftene får en retning. Livet svinger. Andre ganger kommer ikke det meningsfulle så lett.
Det er en ting til. Barn lærer å leve av det livet som leves hjemme. De ser på sine voksne, ser hva de gjør, ser om det er grunn til å glede seg til å bli voksen eller ikke.
«Jeg tror i hvert fall ikke han gleder seg til å bli voksen når han ser på mitt liv», detter det ut av far.
Mor ser forferdet på ham, dette var da altfor ærlig! Og vi må le litt alle tre. «Men jeg mener det!» sier far, «jeg kan faktisk ikke huske sist jeg lo som dette.»
Når foreldrene tusler ut av kontoret, er det etter å ha lagt en plan for seg selv. De må finne noe annet å gjøre enn å scrolle, se TV-serier på repeat og ta et glass. De trenger å gjøre noe som viser et liv – og det tar dem ikke lang tid å bli enige om hva. De kan jo faktisk kontakte korpset igjen, nå som barna er blitt så store. «Dersom de vil ha oss der, da» sier mor. «Jeg husker knapt noter, tror jeg.»
Men kan det hjelpe Bård at foreldrene spiller i korps? Hva kan jeg love?
Jeg tenker at Bårds sinne mest sannsynlig henger sammen med for lite å gjøre, for lite å strekke seg etter. Og slik foreldrene hans har falt ned i sofaen, finner han i hvert fall ikke noe å gjøre hjemme. Kjedsomhet er krefter som ikke har fått utløp.
----------
Hele spalten i ukens A-magasin. Lenke i kommentarfeltet.
Foto: Priscilla du Preez på Unsplash