29/03/2024
Langfredag refleksjon:
Jeg oppdaget det for noen år siden at måten evangelieforfatterne forteller om korsfestelsen på, er å fortelle om korsfestelsen som om det var en kroningen av en konge. Hos Johannes er dette lettest å se. Samtalene som umiddelbart leder opp mot korset, handler påtakende mye om «konge» og «rike» Det legger du fort merke til om du leser hele kapittel 18-19.
«Er du jødenes konge?» (Joh 18,33) spør Pilatus Jesus i forhøret sitt. Det var jo «Israels konge» den jublende folkemengden hadde kalt Jesus på palmesøndag (Joh 12,13). Jesus svarer ikke direkte på spørsmålet, men han sier likevel til Pilatus, «Min kongsmakt er ikke av
[fra] denne verden» (Joh 18,36). Litt senere, fletter soldatene en tornekrone, setter den på hodet til Jesus og legger en purpurkappe, altså en kongelig kappe, over skuldrene hans,
mens de hånlig sier: «Vær hilset, jødenes konge!» (Joh 19,3) Og når Pilatus etter hvert vil sette Jesus fri, bringer mobben selveste keiseren inn i bildet: «Gir du ham fri, er du ikke keiseren venn. Den som gjør seg selv til konge, setter seg opp mot keiseren» (Joh 19,12)
Så ryktet var tydeligvis etablert: Denne karen påstår å være en konge.
I evangeliene framstilles Jesus, ikke bare som EN konge, men KONGEN som var lovet.
Som Messias – den salvede. Som generasjoner har lengtet etter. Den som skal
utfri, helbrede, gjenreise, skaperverket innenfra og ut. Elisabeth synger sin lovsang til Kongen mens han er i Marias livmor! Vismennene kommer langveisfra for å hylle Kongen med sine gaver. Kong Herodes frykter Kongen, og vil drepe han. Da Johannes døperen var i tvil, der han satt i fengselet, kom denne rapporten til han:
«Blinde ser, lamme går,
spedalske renses, døve hører,
døde står opp, og evangeliet
forkynnes for fattige.» (Luk 7,22)
Helt klare hint til profetier i bl.a. Jesaja, om hva Messias skulle gjøre. Jesu omtaler seg selv som Menneskesønnen, en tittel han låner fra Daniels bok i GT.
«…herskermakt, ære og rike så alle folk og nasjoner og tungemål skal tjene ham.
Hans herskermakt er en evig makt
som ikke skal forgå. Hans rike går aldri til grunne.» (Dan 7,14)
Jesus har et gjennomgående tema i sin forkynnelse: Guds rike er kommet nær! Guds «kongsmakt» er kommet nær. For med Riket kommer Kongen. Og med Kongen kommer Riket. Lignelsene til Jesus handler om konger som drar utenlands, og kommer tilbake. Som ettergir gjeld. Om fest og gjestebud. Evangeliene er i bunn og grunn, fortellingene om hvordan Gud ble konge på jorden, gjennom Jesus. Så når Jesus rir inn i Jerusalem på et esel, og spiller ut profetien i Sakarja 9,9, er det en bekreftelse om, at det er Kongen som rir inn i påsken, også.
Men i løpet av torsdagen, blir utropstegnet i evangeliene stadig mer til spørsmålstegn.
Konge? Hæ? Hva slags konge er dette? Det hele er ironisk på så mange nivåer. De mener å håne, og latterliggjøre, og ydmyke, men likevel, uten å vite det, uten å ville det, kroner de Jesus. De tror selv de tråkker på en mislykket selverklært konge. I realiteten kroner de Jesus, som den kongen han faktisk er: Den tjenende kongen. Den selvoppofrende kongen. Kjærlighetens Konge. De forfulgtes Konge. De torturertes Konge. De nedtråkkedes Konge. De fattiges Konge. De urettferdig behandledes konge. Han er det de «løfter opp» på korset.
Det er vi mennesker som reiser korset, ikke Gud. Er korset en demonstrasjon på at kjærligheten er sterkere enn volden? Kan korset forstås som Guds protest mot voldens nødvendighet for å komme det onde til livs?
