11/09/2026
LESERSPØRSMÅL: Jeg har en sønn som er 6 måneder i dag, og jeg har ingen kontakt med barnets far. Jeg kjenner at jeg trenger å høre hva andre ville gjort i min situasjon.
Da jeg var ca. 3 måneder gravid, valgte barnets far å trekke seg helt unna. Han ville ikke ha noe med svangerskapet eller barnet å gjøre. Månedene gikk, barnet ble født, og fortsatt hørte jeg ingenting fra ham.
Først da sønnen min var 6 dager gammel, tok han plutselig kontakt. Da forsøkte han å forklare fraværet sitt med at han «ikke trodde på at jeg var gravid», og at han trodde det bare var noe jeg sa. For meg gir ikke dette mening. Hvis han faktisk var i tvil, kunne han enkelt ha blitt med til lege eller på annen måte forsøkt å finne ut av det mens jeg var gravid.
Etter fødselen prøvde jeg å sette tydelige grenser rundt barnet. Da opplevde jeg at han eksploderte. Plutselig var jeg den fæle, alt var min feil, jeg ble kalt stygge ting og fikk høre at jeg var psykisk syk. Deretter ble det helt stille fra ham igjen. I omtrent to måneder tok han ikke kontakt én eneste gang for å spørre om sitt eget barn.
Så skjedde det som for meg er det mest alvorlige. Jeg møtte ham tilfeldig i trafikken mens sønnen vår, som da var rundt 4 måneder gammel, satt i baksetet. Jeg opplevde at han kjørte mot bilen min og forsøkte å frontkollidere med meg i rundt 80 km/t. Han stoppet, og da oppdaget jeg at han hadde en ny dame/date i bilen. Hun var vitne til situasjonen, men jeg så ingen reaksjon fra henne. Det eneste han sa til meg var: «Du hører fra min advokat», før han kjørte videre.
Omtrent én måned senere fikk jeg plutselig brev via Digipost/NAV om at han ønsker samvær med barnet.
Det er dette jeg ikke klarer å forstå: Hvordan skal jeg kunne føle meg trygg på at en person som jeg mener har utsatt både meg og sitt eget spedbarn for en så farlig situasjon i trafikken, skal kunne ha ansvar for en liten baby? Jeg sitter også og lurer på hvordan kvinnen som satt i bilen og var vitne til hendelsen, fortsatt kan ønske å ha noe med ham å gjøre etter å ha sett dette.
Barnet er ikke født i Norge, men i Hellas. Barnets far står heller ikke registrert som far på fødselsattesten. Jeg har både gresk og norsk statsborgerskap.
Jeg opplever også at han er utrolig flink til å snu situasjoner, manipulere mennesker rundt seg og fremstille seg selv som offeret. Til og med familien hans virker å ha fått en helt annen versjon av historien. Foreldrene hans har heller aldri tatt kontakt angående barnebarnet sitt.
Jeg sitter igjen med en opplevelse av ekstrem egoisme, stahet og en oppførsel som for meg fremstår veldig manipulerende og narsissistisk. Det virker som om ansvaret alltid legges på alle andre, mens han selv aldri ser på sine egne handlinger.
Jeg ønsker først og fremst å beskytte barnet mitt og gjøre det som er best og tryggest for ham. Hva hadde dere gjort i min situasjon? Og er det noen som har erfaring med en lignende situasjon, særlig når barnet er født i utlandet og far ikke står på fødselsattesten?
