15/03/2020
Egenomsorg og selvmedfølelse - når stress, uro, ensomhet mm. tar overhånd
Frykt for hva som kan komme til å skje, gjør at vi snevrer inn vårt mentale fokus. Redsel er fint som alarm - at nå er det viktig å være ekstra våkne - men ikke godt for noe når det ringer og ringer og ringer. Her er en øvelse jeg bruker selv, og lærer bort til andre, for å tillate uro og bekymring, slik at det ikke skygger over klar tenkning og gleden ved å være til i øyeblikket.
Øvelse:
Først ta inn over deg at du føler redsel, at en del av deg er urolig, redd eller bekymret. Konstanter: «Jeg er redd» eller mer presis «Jeg føler redsel»
Se om du kan fullt ut ta i mot og tillate deg selv å føle denne redselen. Hva skjer om jeg ikke kjemper i mot ubehaget, men tillater meg å føle som jeg gjør akkurat nå?
Føl og kjenn etter hvordan det påvirker kroppen. Hvor kjenner du uro og spenninger?
Hold deg til de fysiske sansefornemmelsene. (Å tenke på hvorfor kan du gjøre siden.) Forhold deg fullt og helt til hvordan det føles i kroppen din akkurat nå.
Hva kjenner jeg?
Undersøk med kjærlig interesse og beskriv alle de ulike måtene du kjenner uroen. Eks. knyting i magen, klump i halsen, spente skuldre, rask puls og hjerterytme. Hva annet kjenner du?
Utvid rommet du observerer og føler i. Som om du tar et fugleperspektiv.
Fra dette utvidede rommet, kjenn at redselen er en liten del i det hele store. Som at du kan lene deg bakover og hvile i en uendelighet.
Med myk og kjærlig undersøkelse spør forsiktig klumpen eller det andre du kjenner: Hva er det du trenger av meg?
Lytt i kroppen. Ta deg god tid. Noen får bilder, noen ord andre bare en visshet, andre ingenting.
Det er oppmerksomheten til det vi vanligvis ikke vil ha, som er viktig.
Legg gjerne hendene på magen, brystet, på armene eller der hvor det kjennes naturlig for deg. Gi deg selv trøst som du ville gitt et lite barn som slo seg. Bare hold en god stund i fullstendig ro.
Hvis du har eller har hatt noen som vekker en god følelse i deg, som vekker et smil om munnen; et kjæledyr, en varm omsorgsperson - så se for deg og ta frem et minne nå, og la følelsen få bre seg og fylle hver celle i hele kroppen.
Husk hjernen skiller ikke mellom en tenkt hendelse/forestilling og en virkelig en. Så vi kan bruke dette som vanligvis får oss redde - snu det - til å bli trøstet, trygg og i godt selskap med oss selv.
❤️