Mats Hordvik - Kroppsøving, forskning og praksis

Mange kroppsøvingslærere kjenner det igjen: litt fotball, litt volleyball, litt dans, litt friluftsliv, og så starter vi på nytt igjen neste år.

Casey og Kirk (2021) beskriver det treffende: kroppsøving er ofte «en mil bred og en tomme dyp». Vi kommer innom aktivitet etter aktivitet, men elevene får sjelden tid nok til å gå i dybden. Til å forstå, mestre og oppleve sammenheng i det de lærer.

Modellbasert praksis er et alternativ til dette. I stedet for å la aktiviteten styre, tar man utgangspunkt i en pedagogisk modell som gir retning for hva elevene skal lære og hvorfor. Det skaper lengre og mer sammenhengende læringsperioder, og tydeligere sammenheng mellom mål, innhold og arbeidsmåter.

Dette er innlegg 2 av 14 i serien om modellbasert praksis. Neste uke går jeg nærmere inn på hva som faktisk kjennetegner tilnærmingen.

Spørsmålet er ikke bare hvor mye tid elevene får i kroppsøving, men hva de faktisk lærer i den tiden de har.

Denne uka er jeg i Spania på prosjektmøte om meningsfull kroppsøving, sammen med lærere og forskere fra flere land.

Et spørsmål som står sentralt i arbeidet vårt, er hvordan lærere kan undervise slik at flere elever opplever kroppsøving som meningsfullt. Forskningen peker blant annet på betydningen av positiv sosial interaksjon, passe utfordringer, det å ha det gøy, opplevelse av motorisk kompetanse og læring som kjennes personlig relevant.

Hva tenker du har mest å si for at elever opplever kroppsøving som meningsfullt?

I mange år har kroppsøving ofte blitt organisert som korte aktivitetsbolker: litt fotball, litt volleyball, litt styrke og litt orientering. Mye aktivitet, men ikke nødvendigvis mye sammenheng i læringen.

I en ny studie vi nylig publiserte, fulgte vi 24 ungdomsskoleelever gjennom tre år med kroppsøving der læreren jobbet systematisk med ulike pedagogiske modeller som ramme for undervisningen. Målet var ikke bare aktivitet, men læring på tvers av fysiske, sosiale, kognitive og kreative områder.

Det mest interessante var kanskje hvordan elevene selv beskrev utviklingen. De opplevde mer ansvar for egen og andres læring. De fikk større medbestemmelse. De lærte å samarbeide, gi tilbakemeldinger, løse konflikter og ta valg. Mange beskrev også at kroppsøving gikk fra å handle om «å være aktiv» til å bli et fag hvor de faktisk lærte noe.

Elevene fortalte om undervisning der læreren gradvis trakk seg litt tilbake, slik at de selv måtte:
– samarbeide
– ta beslutninger
– organisere aktivitet
– hjelpe hverandre
– reflektere
– og finne løsninger sammen

Studien peker på noe viktig: Kroppsøving kan være langt mer enn et aktivitetsfag. Faget kan bidra til utvikling av selvstendighet, samarbeid, ansvar, inkludering og demokratisk deltakelse – dersom undervisningen er bygget rundt tydelige pedagogiske valg og langsiktig læring.

For meg understreker studien hvorfor diskusjonen om kroppsøving må handle om kvalitet, pedagogikk og lærerkompetanse – ikke bare om flere minutter aktivitet. Kroppsøving blir ikke bedre av seg selv fordi vi får flere timer. Det avgjørende er hva slags læring elevene faktisk møter i timene.

Kroppsøving oppleves ikke likt for alle elever.

For noen er det et fag preget av mestring, tilhørighet og glede. For andre kan det være et sted der de kjenner på usikkerhet, utenforskap eller følelsen av ikke helt å høre til.

Derfor er inkluderende kroppsøving et tema det er viktig å fortsette å løfte.

HEY TEACHER!
Kroppsøving kan være ukas beste time. Eller ukas verste.

For noen elever handler det ikke om å vinne. Det handler om å få være med.

Stiftelsen VI og Norges idrettshøgskole oppfordrer derfor kroppsøvingslærere til å søke på nettstudiet Inkluderende kroppsøving.
Et studie for lærere som vil gjøre kroppsøving tryggere, bedre og mer inkluderende for flere barn.

Kjenner du en kroppsøvingslærer?
Tips dem gjerne.

I forrige uke delte jeg hovedbudskapet mitt fra frokostseminaret om kroppsøving i framtidas skole: Vi trenger ikke bare mer aktivitet, men mer og bedre kroppsøving.

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun løftet frem flere positive signaler: flere kroppsøvingstimer, mer praktisk utstyr til skolene og et ønske om å gjøre lærerutdanningen mer praksisnær. Utdanningsdirektoratet ser også på læreplan og vurdering i kroppsøving. Det er gode nyheter.

Samtidig er det ett tall jeg ikke klarer å komme forbi: 42 prosent av lærerne som underviser i kroppsøving på barneskolen, mangler formell utdanning i faget (Se kommentarfeltet).

Kroppsøving handler ikke bare om å organisere aktivitet. Det handler om å skape trygge, inkluderende og meningsfulle læringserfaringer for alle elever. Det krever kompetanse.

For meg handler bedre kroppsøving om at flere elever opplever faget som relevant og meningsfullt, ikke bare de som allerede er aktive og idrettsinteresserte. Altfor mange elever opplever fortsatt kroppsøving som et fag der de ikke mestrer eller føler tilhørighet.

Mer tid i faget får først verdi når den fylles med kvalitet, mestring og mening. Skal vi lykkes, må vi investere i faget, ikke bare i minuttene.

Mange kroppsøvingslærere ønsker å utvikle undervisningen sin, men opplever at det kan være vanskelig å vite hvor de skal begynne.

Modellbasert praksis er en måte å planlegge og gjennomføre kroppsøving på der undervisningen organiseres gjennom pedagogiske modeller med et tydelig formål. Det kan bidra til mer sammenheng i undervisningen, og gjøre det lettere å tenke helhetlig om læring, undervisning og vurdering.

Kroppsøving blir ofte organisert i korte undervisningsbolker, der elevene er innom mange aktiviteter i løpet av et år, men uten at det alltid blir nok tid til fordypning. Modellbasert praksis representerer et alternativ til dette.

Et sentralt poeng er at aktivitet ikke bare blir et mål i seg selv, men et middel for læring.

Dette er det første innlegget i en serie om modellbasert praksis i kroppsøving. De neste ukene vil jeg skrive mer om hva tilnærmingen innebærer, hvorfor den kan være relevant, og hvordan den kan brukes i praksis.

I dag deltok jeg i et frokostseminar ved NIH om kroppsøving i framtidas skole, med særlig vekt på kroppsøving, fysisk aktivitet i skolen og folkehelse.

Mitt hovedbudskap var at debatten ikke bare kan handle om mer aktivitet. Hvis målet er bedre folkehelse og livslang bevegelsesglede, må vi også diskutere hva slags erfaringer elevene får i kroppsøving, og hvordan faget kan oppleves relevant, inkluderende og meningsfullt for flere.

Derfor var hovedpoenget mitt dette: Ikke bare mer aktivitet. Mer og bedre kroppsøving.

Mer tid får først verdi når den fylles med kvalitet, mestring og mening.

Velkommen til siden!

Her vil jeg dele forskning, refleksjoner og praksisnære perspektiver på kroppsøving, med mål om å bidra til utvikling av faget, slik at barn og unge får gode opplevelser.

De første innleggene vil handle om modellbasert praksis – en tilnærming til undervisning i kroppsøving som jeg tror flere lærere kan ha nytte av å bli bedre kjent med.

I forrige uke holdt jeg seminar om modellbasert praksis for kroppsøvingslærere i Møre og Romsdal. Det var inspirerende å møte lærere som var nysgjerrige, engasjerte og opptatt av hvordan dette kan brukes i egen undervisning. Samtidig ble det også tydelig hvor krevende det kan være å finne tid til å sette seg inn i nye måter å undervise på. Mange lærere ønsker å utvikle praksisen sin, men opplever at det er vanskelig å få rom til det i en travel hverdag.

Derfor vil jeg de neste ukene dele korte innlegg og ressurser som kan brukes direkte i undervisningen. Ambisjonen er å gjøre forskningen mer tilgjengelig for lærere som er nysgjerrige på å prøve noe nytt.

Jeg håper siden kan bli et sted for deling, refleksjon og samtale om kroppsøving.