19/12/2025
I dag ser vi nærmere på et tema som dessverre er alt for aktuelt i arbeidet med både barn og voksne, samtidig som kunnskapen ofte er mangelfull. Vi ser på barn og traumer.
Ordet traume kommer fra gresk og betyr «sår»
Mange barn og ungdommer erfarer ting som gjør dem redde, krenker dem eller får dem til å føle seg hjelpeløse. Fordi barn og ungdommer reagerer forskjellig, snakker vi om «potensielt traumatiserende hendelser». En potensielt traumatiserende hendelse er hvor du befinner deg i en situasjon der du føler trussel mot eget liv eller helse, eller er vitne til at andres liv og helse er i fare.
Mennesker reagerer veldig forskjellig, og det er ingen riktige eller gale måter å reagere på. Noen vokser på situasjonen og opplever hendelsen som inngangsport til nye og sterke sider ved seg selv. Andre opplever at hendelsen har satt seg i kroppen eller i tankene: Som vedvarende redsel for at det fæle vil skje igjen, som en tanke om at man er ødelagt for alltid og ting aldri vil bli det samme som før. Eller som skyldfølelse eller tap av tillit til andre mennesker. Vanligvis vil disse symptomene avta over tid, men i noen tilfeller kan stressreaksjoner vedvare og utvikle seg til post-traumatiske stresslidelser (PTSD). Barn eller ungdommer som får slike reaksjoner kan i tillegg slite med angst og/eller depresjon.
Traumer deles inn i akutte traumer og komplekse traumer som følge av gjentatte hendelser. Potensielt traumatiserende hendelser kan både være seksuelle overgrep, mishandling, voldsopplevelser, å være vitne til vold mellom foreldre, katastrofer, ulykker, plutselig død av nære familiemedlemmer, krigs- og flyktningrelaterte opplevelser.
Traumer i ulike aldersgrupper:
Barndomstraumer antas å være spesielt alvorlig fordi de virker inn på barns utviklingsprosesser. Symptomene kan vise seg på ulike måter avhengig av barnets alder. Mange symptomer som man typisk ser hos barn etter traumer, er normale for barn i noen aldre, slik som søvnvansker hos spedbarn eller liten evne til oppmerksomhet og sinneutbrudd hos små barn. Jo yngre barnet er, jo mindre spesifikke kan symptomene være.
Studier har vist at tidlig og alvorlig stress kan påvirke hjernens utvikling. Det er viktig å vite at hjernen påvirkes hele tiden av våre erfaringer, og at den er flink til å reparere seg. Kunnskap om traumer og hvordan dette kommer til uttrykk er viktig, også hos lærere og pedagoger. Gjennom forståelse for hvor elevens reaksjoner kommer fra kan vi lettere legge til rette for trygghet, mestring og utvikling.
Vanlige reaksjoner på traumer:
Småbarn: separasjonsangst, fobisk angst, raseriutbrudd, sengevæting, hyperaktivitet, søvnvansker, vansker med følelsesregulering
Barneskolealder: atferdsvansker, opposisjonell atferd, hyperaktivitet, sosiale vansker, overdrevent opptatt av sikkerhet, engstelighet, skyld og skam, fysiske helseplager (magevondt, hodepine), konsentrasjonsvansker, lærevansker
Ungdomsskole: tilbaketrekning, separasjonsangst kan forstyrre utviklingen mot selvstendighet, skolevansker, depresjon, angst og andre psykiske vansker, spiseforstyrrelser, selvskadende atferd, rusavhengighet
Omfattende forskning konkluderer med 5 prinsipper for hvordan hjelpe traumatiserte barn.
1) Skap følelse av trygghet.
Trygghetsfølelse er avgjørende for at den kroppslige stressreaksjonen skal dempes. Som pedagog kan man skape trygghetsfølelse gjennom å etablere forutsigbarhet, skape rutiner og stabilitet. Bruk god tid på å bli kjent og la barnet få være med å bestemme over sin egen hverdag.
2) Berolige/ skape ro:
Stressmestringsteknikker, fysiske og kreative aktiviteter, samt mulighet for å ta ting i eget tempo, er viktig for å oppnå dette. La eleven oppleve at han har kontroll.
3) Legge til rette for mestring:
Å oppleve at man har påvirkningskraft på eget liv er viktig. Personlig mestringstro handler om tro på egen evne til å påvirke sin egen situasjon. Vær særlig oppmerksom på at elevens konsentrasjon og oppmerksomhet kan være svekket som følge av traumet og at oppgavene og delmålene må være små og veldig konkrete i starten.
4) Fremme sosial tilhørighet og støtte:
Samhørighet og støtte gir mulighet for et bredt spekter av sosiale støtteaktiviteter og kan bidra til å rydde opp i uro og tankekaos hos barnet.
Det reduserer ensomhet og kan også endre hvordan barnet oppfatter situasjonen det befinner seg i. Mangel på sosial tilhørighet er en risikofaktor for utvikling av psykiske helseplager.Jobb aktivt med å bygge et sosialt fellesskap som eleven føler seg trygg i, gjennom aktiviteter der det trygge fellesskapet er et mål i seg selv.
5) Håp.
Det har vist seg at ved å ha en form for fremtidsoptimisme klarer barnet seg bedre enn om det ikke har det. Fremtiden blir ikke nødvendigvis slik de hadde trodd, men til tross for alt de har opplevd kan de likevel få en god fremtid. Troen på dette må fremmes og bygges opp.
De overordnede pedagogiske målene bør være å legge til rette for sosial aktivitet, trivsel og læring. Pedagoger bør innta en rolle der de aktivt følger opp barna over lang tid.
For deg som vil lese mer om tema, anbefales disse linkene:
https://www.utdanningsnytt.no/.../tilrettelegging.../376722
https://youtu.be/Bd12LaOd1CY
https://www.forskersonen.no/.../5-forskningsbaser.../2023341
https://www.nkvts.no/trinnvissammen/barn-og-traumer/
https://www.psykologforeningen.no/.../psy.../barn-og-traumer