10/06/2020
BEKYMRINGEN SOM GNAGER
Dette er en liten hilsen til foreldrene som bekymrer seg. Til de som sitter oppe og venter. Til de som ikke slipper inn, til de som ser at barnet har det vondt, til de som føler seg maktesløse, til de utslitte og urolige.
Jeg husker den morgenen jeg hadde fått min første sønn, jeg husker jeg hvisket til ham: «Jeg skal beskytte deg mot alt, jeg skal passe på deg. Alltid.».
Først etter hvert skjønner du at det ikke er mulig å beskytte barnet fra alt som kan gå galt –og at det ikke er noen spesielt god idé heller. Alle barn trenger å strekke seg, å få prøve seg frem, og de trenger å falle, å mislykkes, men også å bli oppmuntret til å forsøke igjen.
Når jeg det siste halvåret har skrevet bok om ungdomsårene, har jeg tenkt mye på alle de bekymrede tenåringsforeldrene jeg har møtt. Det er lite som er så vondt som å se at barnet ditt ikke har det bra, at han eller hun sliter med å finne sin plass i skolegården eller vennegjengen, sin plass i livet.
Hele oppdragelsen, dette prosjektet som i bunn og grunn handler om å hjelpe barn til å få det fint med seg selv og de rundt seg, blir på en måte skrudd til i tenårene. Voksenlivet er så nære, fallhøyden føles så stor.
Men jeg vet én ting helt sikkert: Ingen reiser inn i selvstendighet er smertefrie. Å finne seg selv, slik ungdommer forsøker å gjøre, handler om ytterpunkter: Om å føle i ett øyeblikk at hele verden er din og i det neste at du er helt alene. Tenåringene har hjerner som tenker mer i svart-hvitt. De er innenfor eller utenfor, glade eller ulykkelige. Det er mindre nyanser i hvordan de ser på seg selv og andre enn både før og etterpå. Derfor blir livet også litt mer brutalt.
Og det hører med alt sammen: smerten, forelskelsen, angsten. Livet inneholder hele spekteret av følelser, og tenårene er tiden for å øve seg på å ha dem.
Det er faktisk helt normalt å være usikker når du er 14, å tvile på egne evner, egen seksualitet, på om det finnes en plass for deg i verden.
Det er helt normalt å føle seg trist.
Å føle seg dum.
Å ikke være lykkelig.
Etter over 20 år i denne jobben, har jeg lært at om du har det vanskelig nå, sier det ingenting om hvordan det vil gå med deg fremover. De som strever som 15-åringer, gjør det sjelden som 25-åringer. Det kommer bedre dager, lettere tanker og mer latter.
Barnet ditt går gjennom en fase vi alle er nødt til å gå igjennom. Han føler sannsynligvis at ingen forstår ham, så kom ham forsiktig i møte. La ham slippe å være alene i møtet med følelsene. Vis «Jeg forstår», selv om det ikke alltid er så lett å ta imot.
Bare vær der – i nærheten.
Vær der, uten å invadere, men med en voksen ro og visshet om at det finnes noe fint på andre siden av alt sammen.
Grunnen til at dette er så viktig, er at bekymring kommer med en bi-virkning som er virkelig skadelig. Bekymring stenger kontakt. Ungdom tåler ikke sine for bekymrede foreldre, og de for bekymrede foreldrene ser ikke klart. Bekymring gjør at du kommer lengre unna å kunne være til hjelp og derfor må du finne en vei som gjør det litt roligere, litt mer laid back. Ikke for at du ikke skal bry deg, men for at du skal få mulighet til å bry deg.
Bekymrede foreldre skal vite at de ikke er alene. De fleste foreldre føler på et eller annet tidspunkt at de er på villspor, at de ikke når frem, de fleste av oss blir usikre på om det vi gjør er riktig. Søk råd og støtte hos noen som har gått gjennom denne foreldre-perioden før, luft bekymringene, ikke bli for alene med tankene – det gjør dem verre. Trekk pusten og drikk en kopp kaffe eller te, gjerne med en sjokoladebit til. For det er få ting som lokker frem smilet og samtalen hos ungdom som nettopp en rolig forelder og noe godt å bite i.
Foto av boram kim på Unsplash
