11/09/2026
I går besøkte jeg den fine gjengen på 5. trinn ved Sveberg skole. Sammen snakket vi om oss mennesker – om alt vi bærer med oss, om følelser, og om hvordan vi kan være litt gode for hverandre.
Vi snakket om tålemuskelen. Om at vi er forskjellige, har ulik bagasje, og at ingen av oss kan bestemme hvor mye et annet menneske skal tåle. Vi kan heller ikke se hva andre bærer på akkurat den dagen.
Det som utenfra kan se ut som en stor reaksjon på en liten ting, kan egentlig være den siste dråpen som fikk begeret til å renne over.
Elevene hadde mange gode tanker om hva vi kan gjøre for å lette litt på trykket hos en medelev:
– Vi kan spørre hvordan det går
– Vi kan invitere med på leken
– Vi kan gi en klem
– Vi kan spørre om hen vil være i fred
– Vi kan si unnskyld hvis vi har gjort noe
– Vi kan bare sitte sammen
Så snakket vi om følelser. De som noen ganger blir så store at de nesten tar pusten fra oss. Klumpen i halsen. Sinnet som bobler eller eksploderer. Frykten som setter seg i brystet. Gråten som blir så voldsom at vi nesten ikke tror den skal ta slutt.
Det må være rom for å være sint, lei seg, redd, usikker, spent og glad. Alle mennesker har disse følelsene.
Noen ganger gir følelsene full gass. Da kan vi si eller gjøre ting vi angrer på etterpå, eller bli sittende fast i følelsen. Vi kan ikke alltid bare bestemme oss for å slutte å være sinte, redde eller stresset. Men vi kan sende kroppen et lite signal om at den kan sette ned farten.
Ett verktøy har vi alltid med oss: pusten vår.
En langsom, jevn utpust kan hjelpe kroppen med å roe ned tempoet, slik at følelsene blir litt lettere å håndtere.
Så pustet vi sammen. Inn – og langsomt ut.
Det var fint.
Jeg hadde også med et lite filthjerte til hver av elevene. Jeg presenterte det som en magisk liten jukselapp – en heiagjeng man kan ha i lomma.
For vi kan alle kjenne oss alene eller tvile på oss selv innimellom. Og noen ganger begynner vi å fortelle oss selv ting som ikke er sanne:
«Ingen bryr seg om meg.»
«Jeg får ikke til noen ting.»
«Alle synes jeg er teit.»
Jeg tok fram hjertet jeg hadde i lomma og fortalte at mitt har fått navnet til bestevenninnen min. Hun heier på meg, liker hele meg og har tro på meg. Men hun kan jo ikke være med meg overalt.
Når jeg trenger å minne meg selv på at jeg ikke er alene, kan jeg ta hjertet mellom fingrene – og nesten kjenne at hun er med meg.
Alle fikk hvert sitt hjerte og ble oppfordret til å gi det et navn. Det kan være en venn, pappa, mamma, bestefar, tante, læreren, hunden eller naboen. Noen som får dem til å kjenne: Jeg er ikke alene. Noen heier på meg.
Så kan hjertet få bo i lomma, pennalet, under p**a, i en skuff – eller akkurat der det trengs.
Og heldige meg, som har en jobb der jeg i løpet av et par timer får være sammen med 60 tiåringer som både lytter, tenker og deler.
Kanskje slike stunder også er en liten jukselapp for meg.
Noe jeg kan hente fram når jeg sitter alene på kontoret og lurer på om det jeg gjør egentlig har noen verdi. ❤️
