12/04/2026
Jeg sitter her i solen.
Hvite linbukser. Palmer bak meg. En kopp kaffe et sted.
Og jeg tenker — dette skulle jo se ut som et godt liv.
Og det gjør det.
Men jeg husker de årene da jeg ikke visste hvem jeg var UTEN titlene mine. Uten rollen. Uten det jeg produserte.
Ta bort jobben — hvem er du da?
Ta bort det du gjør for andre — hva er igjen?
Ta bort prestasjonene — kjenner du henne som sitter igjen?
Vi bygger identitet utenfra og inn.
Tittel. Rolle. Hva andre ser.
Og en dag — gjerne midt i et liv som ser bra ut — så møter vi oss selv.
Uten applaus. Uten bevis på at vi er nok.
Og DER. Det er der det skjer noe.
Ikke krise. Ikke sammenbrudd.
Men et stille spørsmål som ikke vil gi seg:
Hvem er jeg, egentlig?
Ikke hva jeg har gjort.
Ikke hva jeg skal gjøre.
HVEM ER JEG.
Det spørsmålet er ikke farlig.
Det er faktisk det viktigste du kan stille deg selv.
Og det kan være begynnelsen på å finne deg selv igjen — ikke den du var, men den du egentlig er.
Kjenner du deg igjen?
Skriv JA i kommentarfeltet — eller send meg en melding, så sender jeg deg et lite skjema som hjelper deg å kartlegge hvordan du egentlig har det 🙂