14/01/2022
Det er nå vedtatt at Drammen kommune legger ned tre barnehager, og at over hundre barn må finne ny barnehageplass. Dette til tross for at flere rapporter tyder på at det vil bli et kapasitetsproblem i årene som kommer, og at flere allerede står på venteliste i kommunen. Flere fortvilte foreldre står nå frem og varsler om at de ikke får barnehageplass. Barnehagetilbudet bør styrkes, ikke svekkes, dersom man ønsker å være attraktive for barnefamilier. I kommunens egen kartlegging av barnehagebehov for de kommende årene er det rapportert om vekst frem til 2025, med konsekvens at mange må ut av sine nærmiljøer for å finne ledig plass. Det bygges ut for tilflytting, men barnehagetilbudet reduseres til et absolutt minimum. At kommunen nå velger å legge ned driften av flere barnehager vitner ikke om en kommune som satser på fremtiden. Vi vil vel ha en kommune i vekst, og ikke en i motsatt retning?
De økonomiske besparelsene ved å legge ned Stensethalléen barnehage, Konnerud barnehage og Marienlyst barnehage er minimale, og konsekvensene for et stort antall barnefamilier i kommunen vil være katastrofale. Her skyver politikerne de små barna foran seg for en marginal innsparing.
Vi føler oss lurt og sviktet av Drammen kommune, som i følge Kommuneplanens samfunnsdel 2021-2040 skal være “et godt sted å leve”. I Kommuneplanen står det: “Vi skal sikre de yngste gode år i barnehagene og skolene hvor de kan oppleve utvikling og føle tilhørighet.” Det er lite gjennomtenkt å vedta førende prinsipper som er i strid med målsettinger i Kommuneplan. Da blir dokumentet en verdiløs samling med ord, hvis visjonene derfra ikke tas ut i praktisk politikk.
Vi er sterkt kritiske til denne prosessen der det legges opp til nedleggelse av barnehager uten politisk behandling. Det er feigt, ansvarsfraskrivende og udemokratisk å skyve administrasjonen foran seg, for at de folkevalgte skal slippe å ta upopulære avgjørelser som påvirker så mange små og store skjebner negativt. Leder i Hovedutvalget for oppvekst og utdanning Cathrin Janøy (MDG) var i Langeløkka-saken opptatt av at vedtak om nedleggelse skulle behandles politisk. I denne saken mener hun det er tilstrekkelig at det behandles av administrasjonen.
Janøy skriver til Drammens Tidende at det ligger en demokratisk prosess til grunn for dette vedtaket, men prosessen virker å være for syns skyld. For å legitimere beslutningen er det lagt opp til en prosess der bydelsutvalgene, ansattorganisasjonene og FAU/SU fått uttale seg om saken. Men fristene er korte, slik at flere høringsparter ikke rakk å komme med sine innspill på en grundig måte. Tilbakemeldingene var utelukkende negative, og plukker fra hverandre argumentene til rådmannen. På tross av dette blir beslutningene gjennomført som planlagt. Er dette en demokratisk prosess?
Nå skal over hundre barn i alderen 1-6 år rives opp fra sin kjente og kjære hverdag, splittes fra venner og presses inn nye miljøer. Når man må bruke en så stor del av barnehageårene på tilvenning og etablering av trygghet kan dette hindre barnets naturlige utvikling, og i ytterste konsekvens føre til at barnet tar med seg usikkerhet og mistrivsel videre inn i skoleårene. I verste fall vil disse barna få store “hull” læremessig og psykososialt. Trygghet, forutsigbarhet og tillit vokser frem over tid. Ved å stadig flytte på barna de årene som former de som mest vil dette gi konsekvenser av motsatt effekt. Hvordan kan dette være faglig og etisk forsvarlig?
Barnefamilier står nå i fare for å måtte bryte opp fra nærmiljøet, der konsekvensen kan bli lengre reisevei mellom hjem og barnehage. Familier risikerer å bli splittet, der søsken havner i forskjellige barnehager på grunn av manglende kapasitet, med det det medfører av stressende ettermiddager, lengre dager i barnehagen og kortere arbeidstid for foreldrene. Barn risikerer å gå i barnehager utenfor skolekrets, slik at de ikke vil oppleve den viktige tilhørigheten til nærmiljø og barn i samme alder. Etablerte vennskap vil rives fra hverandre.
At kommunene vurderer å legge ned to barnehager midt i en pandemi er mildt sagt hårreisende. Barna som blir berørt av nedleggelsen er allerede spesielt sårbare, da de har vokst opp i en tid der sosial kontakt har vært begrenset. Fagkyndige kan i utallige rapporter de siste årene rapportere om hvordan pandemien har påvirket barna i negativ retning. Deres hverdag i barnehagen har vært preget av usikkerhet, sosiale restriksjoner og utrygghet i en vanskelig tid. Personalet i barnehagen, som ikke bare har vært en varm favn og trygghet for våre barn i denne tiden, men som også har gått på jobb og utsatt seg selv og sine familier for smitte, mister nå sin arbeidsplass. Er dette takken? Vi foreldre har mistet arbeidstid og inntekt som følge av restriksjoner, og nå skal vi gjennom en krevende omstillingsprosess der de fleste må ta ulønnet permisjon for å følge opp barnehagetilvenningen. Andre vil kanskje måtte være hjemme med barna sine dersom ikke kommunen kan tilby en barnehageplass i nærmiljøet, eller dersom søsken blir splittet.
Barns trygghet og trivsel kan ikke settes en prislapp på. Det er ikke for sent å snu. Ta ansvar og bevar barnehagene våre!
