Det finnes ikke ett svar alene på det og det er mange som har sagt mye fint og klokt. Men et svar synes jeg er så flott, det kommer fra Maya Angelou;
“A bird doesn't sing because it has the answer. It sings because it has a song”
Sang og stemmebruk er en naturlig del av det menneskelige uttrykk. Dessverre er det mange som går rundt med dårlig sangtillit og som “vet” at de ikke kan synge. Når jeg da spør om hvordan de vet dette, refereres det gjerne til en lærer eller en annen betydningsfull person i livet deres har gitt uttrykk for at de ikke sang pent eller ba dem om ikke å synge, gjerne i ganske ung alder. Stemmen vår er veldig personlig og påvirkes av hvordan vi har det. Det gjør vår sang mer sårbar for skjeve kommentarer og ikke-faglige synsinger. I tillegg lever vi i et samfunn som fremelsker den gode prestasjonen og perfeksjon. Det skaper et ytterligere press på at det skal låte fantastisk så snart munnen åpnes. Et paradoks er at vi har en forståelse av at det krever kunnskap og trening for å utvikle seg og bli bedre innen mange områder, men når det kommer til sang har vi en forventning om at du enten kan det eller ikke.
Å gjøre feil når du synger er kjempeviktig. Hvis du ikke pusher deg litt hvordan skal du da vite hvor grensa går? Hvordan skal du oppdage nye kvaliteter ved stemmen? Helt fra jeg var liten har jeg alltid likt å synge, -jeg var sang og sang var meg. Hva andre tenkte eller mente om det var helt irrelevant for jeg sang helt og holdent for min egen del. Da jeg var 17 skulle jeg synge solo på en større konsert. Slike opptredener hadde jeg tidligere tatt på strak arm, men denne gangen var det noe som ikke føltes likt. Rett før det var min tur, var det pause i konserten. I løpet av denne pausen var det flere som kom bort til meg med lykkønskninger og fortalte at de var spente på å høre mitt bidrag. Der og da slo det meg, med full styrke. Min prestasjon betyr noe for andre! Kort fortalt fikk jeg akutt sceneskrekk. Hendene var klamme, føttene skalv, munnen var tørr og sinnet i panikk. Jeg klarte på et vis å gjennomførte opptredenen til tross for skjelvene ben og stemme, men bestemte meg der og da for at jeg aldri mer skulle stå på ei scene. Jeg forkasta musikken og var innforstått med at jeg ikke kom til å synge foran andre igjen. Flere år gikk, men så begynte trangen å melde seg. Jeg hadde så mye på hjertet og ville så gjerne nå ut. Da var det til slutt bare en mulighet å finne en måte å “get over it!”
Det gjorde jeg, og i dag er jeg i en synlig jobb hvor jeg ofte må på scenen. Og vet du, -nå synes jeg det er mest utfordrende og gøy, selv om jeg nok aldri blir helt kvitt skrekken. Det fine er at jeg underveis har utvikla verktøy som hjelper andre å tørre mer og utvikle seg. Fokuset nå er på formidlingen, kommunikasjonen i sangen og følelsene som hører med. Det gjør det mer komfortabel å synge foran andre og de som hører på responderer på en god måte. Enkelt kan du si at “det ekte er det perfekte”.
