27/07/2026
Over tid har vi latt de praktiske og estetiske fagene forvitre. Ikke fordi de mangler verdi, men fordi de er dyre, skriver Linn Therese Myhrvold, sentralstyremedlem i Utdanningsforbundet i dette innlegget i Dagsavisen. Les hele innlegget under:
Det holder ikke å style fellesskolen
Den skolen jeg ser, har fått sprekker i grunnmuren.
Tenk på en 6-åring som går inn skoleporten for første gang. Han vet ingenting om kommuneøkonomi eller politikk. Han vet bare at han skal møte en ny verden, få venner og at han har sommerfugler i magen.
Vi lover denne gutten det vi har lovet norske barn i generasjoner – at møtet med skolen skal være rettferdig. At barn får utvikle seg og lære på likeverdige premisser uansett hvem foreldrene er, hva de tjener, eller hvilket postnummer de bor innafor.
Men nå er vi i ferd med å bryte det løftet. Ikke gjennom ett vedtak noen kan stilles til ansvar for. Vi bryter det stille og i det små.
Om noen få uker legger Fellesskoleutvalget fram sin rapport. De vil komme med konkrete forslag om fellesskolens rolle i fremtidens samfunn. Endringer om innholdet, om organisering og antall timer barn skal være på skolen eller SFO. Jeg skulle ønske at politikerne under debatten om detaljer og innhold faktisk stikker fingeren i jorda og skjønner at det ikke er nok å bare style fellesskolen.
Se for deg at du drar innom en skole i en kommune med presset økonomi. Bygget ser nedslitt ut. Sløydrommet er stengt. Utstyret er for gammelt og utrygt. Formingssalen er blitt lager. Det som en gang var et velutstyrt musikkrom, er ombygd til grupperom – for elevene som ikke finner seg til rette i klasserommet.
Over tid har vi latt de praktiske og estetiske fagene forvitre. Ikke fordi de mangler verdi, men fordi de er dyre. Noen ser også på dem som noe annet enn den egentlige læringen. Mer som et hyggelig avbrekk og pusterom mellom slagene. Ingenting i systemet hindrer at disse fagene svekkes når budsjettet strammes.
Det som møter barnet i dagens skole, er ikke det samme uansett hvor det bor. To barn kan starte på samme dag, og likevel møte en helt ulik skolehverdag. Det ene barnet får en skole med nok lærere og et bredt tilbud av fag og linjer. Det andre barnet bor i en kommune som måtte velge mellom lærere og et nytt sykehjem – og barna tapte. Vi kaller fortsatt begge disse skolene for fellesskolen.
Flere, spesielt på venstresida, har tatt til orde for at vi må styrke fellesskolen. Bevare og beskytte den.
Det er fine ord. Men de er for små for den situasjonen vi befinner oss i. Man styrker noe som står støtt. Man bevarer noe som fortsatt fungerer som det skal.
Men den skolen jeg ser, har fått sprekker i grunnmuren – i ansvarsfordelingen, i danningsidealet, i tilliten mellom system og lærer.
Jeg ser tre grunnpilarer vi må gjenoppbygge fellesskolen på:
1. Vi må gjenreise det statlige ansvaret for likeverd
I dag har vi en arbeidsdeling der staten har det formelle ansvaret, mens kommunene bestemmer det som faktisk betyr noe: bemanning, ressurser og kvalitet. Vi må våge å stille spørsmål ved forestillingen om at lokaldemokratiet alltid vet best. For når kommunene får midler uten klare krav til hva som skal prioriteres, ser vi hvem som ofte taper. Jeg mener at staten i mye større grad må ta det reelle ansvaret tilbake – og sikre en grunnleggende kvalitet for hvert barn, uavhengig av hvilken kommune det bor i.
2. Vi må styrke den praktiske allmenndanningen
Det stengte sløydrommet er ikke bare et vedlikeholdsproblem. Det er et uttrykk for et kunnskapssyn som rammer mange elever – et valg om at det som kan måles og telles betyr mer enn det som må øves og mestres med hendene. De praktiske og estetiske fagene lærer barna våre om utholdenhet, problemløsning, samarbeid og å se sammenhengen mellom en idé og et resultat. Det er nøyaktig disse erfaringene vi etterspør når vi snakker stort om fremtidens kompetanser.
Når skolen tvinges til å prioritere det snevre og målbare, mister det mening. Vi trener barn i å gjengi riktig svar – ikke i å resonnere seg fram til et eget. Det krever tid til å øve, diskutere og feile, og rom som faktisk er utstyrt for det. Det gir vi dem ikke lenger. Vi må ha endrede timeplaner og bevilgninger til bygg og utstyr som fungerer.
3. Vi må tydeliggjøre og forsvare lærerprofesjonens pedagogiske ansvar
Det holder ikke med festtaler om profesjonell autonomi, når politikere og kommuner stadig legger nye oppgaver på lærernes bord – og samtidig vil bestemme hvordan de skal løses. Styringsretten over læring og danning skal ligge hos lærerne og lederne. Ikke hos ordføreren eller kommunedirektøren, men hos oss som underviser i klasserommet og som kjenner elevene.
