29/09/2025
I dag fyller jeg 51 år. Jeg er godt voksen. Middelaldrende. Et skummelt ord. Men også et godt ord. Midt i livet. Erfaren. Klokere, liker jeg å tenke.
Gammel, sier mitt yngre jeg, når hun ser meg i speilet…Ung, sier mitt eldre jeg. Når hun senere ser tilbake.
Min datter sendte meg nylig en snap med et bilde av seg selv med rynkefilter. Min første tanke var: så vakker hun er. Og blir.
Hun skrev: se som vi ligner!
Jeg ble våt i øynene.
Å fylle 50 gjorde noe med perspektivet mitt. Plutselig ble det tydelig at livet har en sluttdato, som med stor sannsynlighet er nærmere enn min fødselsdato.
Selv om jeg kan få en murstein i hodet når som helst, så ble det plutselig forståelig at nedtellingen har startet. Oppover. Men nedover. 50. 51….
Det tallet, sammen med realitetene. Det gjør at noen ting kanskje haster litt. Eller kan vente. Eller kan utgå. Noen ting er blitt mindre viktige. Andre ting enda viktigere.
Og det til tross for at 50 er det nye 40 og at en holdbarhetsdato i mange tilfeller bare angir «best før, men ikke dårlig etter».
…
Det var bare det. Ikke noe mer. Bare at jeg har bursdag i dag. Jeg er straks i gang med mitt femtiandre år. Og i går brakk jeg en tann.
[ * ]
PS: Det vedlagte diktet om tilgivelse er fritt oversatt etter Jonas Gardell. Jeg synes det er nydelig.
Og en påminnelse om:
Å være den du er. Med det som er.
Og å omfavne det hele.
♥️
Alt godt til deg.
Lene