Tilbake 2

Det ble ikke inn Oslofjorden med spinnakker denne gangen...

Det dominikanske folket har begynt å stemme, og vi har allerede tatt vårt valg. Igår kjørte vi gjennom natten og tilbake til båten, for å pakke tingene våre og fly hjem til Norge med det siste flyet herfra. Natten gikk til å vaske båten, pakke ned seil, sikre utstyr og sortere ut all mat som ikke har en holdbarhet på over ett år. En overkommelig oppgave i måneskinn og ved hjelp av lommelykt, men lav moral og et slitent mannskap førte til at jobben dro ut til langt på natt. Birk og Joakim fikk et par sammenhengende timer søvn, mens Såmund som valgte å sove ute ble vekket av regnvær.

En tåre eller to (eller tre) ble felt igår, med den selvforsterkende effekten av antibac i øyet. Men vi har blitt enige om avgjørelsen, og vi er fortsatt venner. Det føles allikevel trist å reise hjem til Norge, mest fordi vi må forlate båten, som på mange måter har blitt vårt nye hjem de siste to månedene, og som egentlig skulle være det de neste fire. Men når flere av havnene på f.eks Azorene (første stopp etter atlanterhavet) også begynte å stenge ned, begynte valget vårt å bli litt enklere.

Vi har vurdert å bare bli liggende her, og vi kunne fint overlevd på båten i en uviss lang tid og seilt rundt på Dom Rep istedenfor å seile hjemover. Vi har også vurdert å seile rett hjem, uten å gå i land, og kun stoppe med båtkarantene i hver havn for nødvendig proviant og vann. Men vi er blitt tvunget til å inse våre begrensinger som langturseilere; Vi er egentlig ikke så glad i å seile. Vi elsker først og fremst å seile hjemover. Og vi er også ganske glad i å stoppe og feire de små seierene underveis. Og ikke minst ha med venner fra Norge med på etapper. Og slik situasjonen er blitt, virker dette som er fjernere og fjernere drøm i tiden fremover. Derav de 4 flybillettene hjem, som tilsammen tilsvarte resten av matbudsjettet vårt for hele turen hjem.

Når et sitrontre råtner, er det viktig å så ett nytt ett sies det. Vi forlater derfor ikke Otea for å råtne i mangrovejungelen i Luperon, men vi forlater en båt som forhåpentligvis fortsatt er der den dagen vi kommer tilbake. Når det blir er det vanskelig å si, men vi har gjort det vi kan for å orkansikre båten i løpet av natta, og gitt Handy Andy nøklene og noen pesos for å passe litt på den for oss mens vi er borte. For å sikre oss mot at de vannrette sengene og den saltvannsfrie luksustilværelsen i Oslo ikke blir for komfortabel har vi med vilje etterlatt hver vår personlige eiendel i båten for å forplikte oss til å komme tilbake og fullføre seilasen! Siden Mads fortsatt er i Cuba, og flyr direkte derfra til Norge nå, måtte vi velge for ham. Han etterlater seg derfor favoritt leatherman-kniven, favorittboka han ikke har lest ferdig enda og soveposen sin. Håper det går bra Mads, men vi trenger kapteinen vår om vi skal komme oss hjem!

Havet er i utgangspunktet et perfekt sted å isolere seg, men ikke på ubestemt tid. Hvertfall ikke for oss. En kompis av Handy Andy kjører oss derfor gjennom de folkefulle gatene til flyplassen nå. Han har allerede bedt til Gud om at vi skal komme oss trygt hjem og på oppfordring fra Birk slengt inn enn ekstra bønn for det norske folk. Vi har ønsket ham lykke til med valget, selv om han har liten tro på forbedring. Faktisk kjørte en av ordførerkandidatene akkurat forbi oss, jublende i en blå pique ut fra takluka, etterfulgt av tredve jublende ungdommer på scooter med bluss. Ifølge vår mann har de ikke begynt å telle stemmer enda. Tydeligvis en som tar seieren på forskudd.

Smittet av den ukjente ordførerkandidatens optimisme og dristige forbikjøring, i et døgn som ellers har vært en emsjonell barg-og-dalbane for mannskapet, har vi konkludert med følgende: Tilbake 2 seilasen er dessverre avlyst, men Tilbake 3 seilasen skal bringe båten hjem!

Drømmen om å seile inn Oslofjorden etter å ha krysset atlanterhavet i egen båt lever videre. Men enda viktigere; håpet om at det er friske venner og familie, med mindre enn en meters avstand mellom hverandre, som står på brygga og tar oss imot når vi kommer tilbake for godt.

For 24 timer siden tok vi farvell med Kasper. En sann glede å ha ham ombord i 3 uker, og et samlet mannskap skulle gjerne hatt han med lenger! Faktisk gjerne hele veien hjem. At avskjeden ble forhastet grunnet koronaviruset gjorde hele situasjoen litt merkelig; «Sees om 4 måneder eller 2 dager». Kasper skulle fly fra Dominikanske Republikk via Miami og hjem, med den noe vage beskjeden om at flyet til Europa kom til å bli «endret». Selv om vi ønsket Kasper lykke til med å komme seg hjem, må vi ærlige innrømme at endel av oss håpet at flyet skulle bli kansellert, og vår nye suppekokk og fridykkerinstruktør skulle returnere til seilbåten (som var plan B). Og flyet ble kansellert, men deretter ombooket, og såvidt vi vet er Kasper nå på vei trygt hjem til Norge.

24 timer senere, i skrivende stund, befinner mannskapet seg i en noe surrealistisk situasjon. Vi har innsett at også vi kanskje må vurdere hjemreise. En nedslående tanke. Land vi må innom for å seile hjem til Norge har allerede begynt å stenge marinaer og vi frykter at vårt 3 ukers opphold på den Dominikanske Republikk fort kan bli til et 3 måneders opphold. Forsåvidt en anledning til å bli veldig gode til å surfe, men det var ikke derfor vi kom hit. Vi har også fått tilbud om å flytte inn på Papaya-farmen til vår norske venn, men det var heller ikke derfor vi kom hit. Vi har alltid hatt ett mål, og det har vært å seile hjem til Norge. En tur vi hele tiden har hatt et mål om å gjennomføre på mest mulig forsvarlig vis, med noen små unntak. Orkansesongen er ikke et slikt. Ei heller å seile herfra og hjem uten å stoppe, hvis flere land begynner å stenge helt ned. Hvorvidt det skjer vet vi ikke, men vi vet at siste fly hjem kanskje er imorgen.

Imorgen er det, noe ironisk for vår del, valg på den Dominikanske Republikk. Noen som markeres dagen før med alkoholnekt på serveringssteder. Selv om vi dessverre ikke har stemmerett her, blir det valgets dag for oss også slik det ser ut nå. Dagen idag har gått til lange diskusjoner, tendensert til småkrangling. Noen mener det er uforsvarlig å fortsette, noen vil fortsette. Vi har tatt til oss tipset fra faren til Joakim: «But most important, stay friends», og diskutert videre. Vår kaptein sin mobil har ligget i en pose med ris i båten den siste uka, og internettdekning er det tydeligvis dårlig med på Cuba. Noe kommunikasjon har vi allikevel fått til, og Else, kjæresten til Mads, har måttet avbryte ferien og flyr til Norge imorgen. Mads har derfor bestilt ny flybillett tilbake til oss. Ellers vet vi lite om hva han tenker.

Vi har i hvertfall bestemt oss for at vi kjører demokrati, i kjent norsk stil. Enten seiler vi sammen, eller så drar vi hjem sammen. Problemet er at vi er 4. Uansett: Imorgen blir en spennende dag for Dominikanske Republikk (antar vi), og en ny rar dag for Team Tilbake 2.

Det så tidlig lyst ut. Allerede første kveld i Fort Pierce på pubben St. Lucies Inn møtte vi mannen som vi har oppkalt autopiloten vår etter, Mr. Jabobson. Selvfølgelig norskamerikaner, ikke uventet. Men nesten. Det var fortsatt tidlig. En uke senere møtte vi ett av Ole Teig’s 11 barnebarn, også i Fort Pierce (han visste oss slekstre på mobilen). Men også han var mest amerikaner. Det var tydelig både i klesstil, på dansegulvet og særlig under karaokeopptreden hans på et sted som ikke egentlig oppfordret til karaoke.

Så ble det stille. Lenge. Vi dro over til Bahamas. En dag begynner plutselig VHF radioen å knitre. Plutselig hører vi en norsk stemme, en trønderstemme: «Otea, Otea, æ ser dokk bærer norsk flagg». Dessverre seilte vi motsatt retning av hverandre, så noe ordentlig møte ble det aldri. Men et lysglimt var det. Neste lysglimt kom på Nassau. Vi skulle fikse en del til seilet som hadde revnet, og dro til en seilmakker. Seilmakkeren var heller ikke norsk, men hadde tatt på det mest norske som finnes. Og ikke bare håndhilst, men seilt regatta sammen. Og sittet ved siden av hverandre på gallamiddagen etterpå. En gallamiddagen hvor Kong Olav visstnok hadde sovnet ved bordet. Sånt er lov når du er konge.

Så ble det stille igjen. Enda lenger. En periode møtte vi mest dyr, så kanskje ikke så rart at vårt første møte med en nordmann uteble. Så seilte vi over til Dom Rep, stedet hvor alt skulle bli snudd på hodet.

Første kveld møter vi en sørafrikansk fyr som mener han opprinnelig er fra Norge og som driver en Youtube kanal, som går litt dårligere etter at det ble slutt med kjæresten. Godt nok til at han kan leve på det (pizzaen her koster fortsatt 17 kr), men ikke bedre enn at han fraråder oss til å starte med det samme. Han sier at han kan fikse oss hva som helst mens vi er her: «time with the pastor, drugs, prostitutes, a shower, barbeque». Det han ikke vet er at det eneste vi vil er å møte en nordmann. Vi takker allikevel ja til barbeque, men får senere en melding på kvelden om at det er det eneste han ikke kan fikse ikveld.

Neste morgen skjer det! Tror vi... Birk og Joakim sitter i cockpit når vi hører stemmen: «Hei, er dere fra Norge?». Mannen kjører mot oss i en liten dinghy. Fulle av begeistring merker vi ikke den lille aksenten. Han snakker nesten perfekt norsk. Vi begynner å prate (på norsk!) for første gang siden vi forlot Norge med en fremmed. Vi er i mål. Men bare i ett lite minutt. Skuffelsen er enorm idet vi lærer at mannen faktisk er britisk, og at dessverre også han er i en personlig rehabiliteringsfase etter ett nylig brudd med sin norske ekskone. De hadde, med sine 4 barn, frem til bare tre måneder siden bodd sammen på båten deres på Bahamas. Nå har resten av gjengen flyttet hjem til Røykin, og vår venn sin skjebne er enda noe usikker. Men båten må i hvert fall fikses før han kan tenke klart. Der kan vi kjenne oss igjen. Og vi merker at vi er ekstremt nærme nå.

Så skjer det. På det siste stedet vi forventet å treffe en nordmann. I reolehyllene for boksmat på det lokale supermarkedet i Luperon. Han går i Manchester United drakt med «Ibrahimovic» på ryggen. Vi øyner håp. Europeer. Så kommer frykten. Værsåsnill ikke en svenske. Vi har blitt skuffet nok. Men neida - det norske smilet er ikke til å misforstå!

Vi hilser på Christian, bedre kjent som parkettkongen hjemme i Norge. Han sier at han bunkrer opp med boksmat før Korona epidemien virkelig treffer. Men han kjøper såpass lite at vi skjønner at han fleiper. Han driver en Papaya plantasje utenfor Luperon, og for alt vi vet er han kanskje Papayakongen her nede. Det vi vet er at vi er blitt invitert til denne Papaya farmen neste uke, noe vi gleder oss stort til!

Turcs & Caicos -> Dominikanske republikk (Luperon)

2 dager senere:

18:00: Mannskapet sitter å spiller Trivial Pursuit på en lokal bar som ønsker gringos velkommen på et skilt utenfor idet en vennlig seiler kommer bort for å si hei. Han lurer på om det var vi som seilte inn igår. Vi bekrefter. Han responderer, noe uventet, med å ta seg til skrittet med begge henda og utbryte: «that’s ballsy guys! You have big balls». Vi ler med. Han forteller oss at det var totalt 11 seilbåter som forsøkte å seile fra Bahamas til Luperon igår, men bare en båt som ikke snudde. Mannskapet ser på hverandre og smiler: «jadda!» (high-five).

2 dager før:

09:00: Mannskapet våkner opp i den øde marinaen på øya Principales på Turcs & Caicos med overraskende gode wifi, dusj-og toalettfasiliteter. Fasiliteter vi har verdsatt det siste døgnet, og fasiliteter vi kommer til å savne de neste 29 timene. Etter en liten diskusjon om når Mads egentlig dusjet sist, er morgenmøte offisielt satt.

10:00: Morgenmøte skjer i cockpit og Birk har laget en deilig frokost til anledningen. Det skal blåse mye hele neste uke. Litt for mye. Skal vi seile til den Dominikanske Republikk, må vi seile med en gang eller vente i over en uke. Det som taler for å bli er at det allerede blåser mye. Det som taler for å seile med en gang er at Provinciales er ett litt kjipt og dyrt resort sted uten sjarm. Valget er allerede tatt, vi må seile idag. Vi kommer frem til at etappen kommer til å bli hard, men «håndterbar». I verste fall snur vi, i tråd med norske turvettregler.

11:00: Det blåser allerede 10 m/s, så vi heiser storseilet med tre rev og ruller ut fokka forsiktig. Forbreder oss på mye vind og mye sjø. De neste timene seiler vi allikevel i le fra land, så bølgene er enda små og vi nyter vinden. Vi får besøk fra en leken delfin og diskuterer det norske valgsystemet versus det sveitsiske valgsystemet, Jeffrey Epsteins død og andre konspirasjonsteorier. Mannskapet synes etappen så langt har vært nydelig, men kapteinen advarer oss likevel: «gutta, det kommer til å bli hardt».

14:00: Vi er ute på det åpne hav og bølgene er mindre enn forventet (1 meter) og vinden er stabil (10 m/s). Etappen fortsetter å være nydelig, vi diskuterer resturantdrift, Birk og Kasper er uenige om hvorvidt forbrukerjournalistikk er viktig og Joakim holder en tirade mot selve begrepet «friår», uten at noen er uenige. Stemningen er på topp, og selv kapteinen må innrømme: «kanskje det ikke blir så hardt allikevel».

17:00: Bølgene er nå vokst seg så store som meldt (2 meter), men Otea ligger trygt og stabilt i vannet. Kasper lager en suppe som sannsynligvis aldri er laget før bestående av teriyakinudler, potetsuppe på boks og kikerter. Overraskende godt, og mannskapet er både imponert og mette på dette tidspunkt.

20:00: På tross av at etappen så langt har gått «mer håndterbart» enn først antatt blir vi enige om å være to og to på nattskift gjennom hele natten. 2 timer på, 3 timer av. Mørket senker seg, og morilden begynner å danse i kjølvannet vårt.

00:00: Rundt midnatt skjer det kapteinen advarte mot. Det begynner å bli litt «hardt». Mest i form av at vi skjønner at tørre klær og stabile senger kommer til å være et fravær på denne etappen fra nå. Bølgene begynner å slå over båten, og med ujevne mellomrom blir de to uheldige på nattvakt tvangsdusjet. Under dekk er kreativiteten i høyspenn i jakten på den perfekte soveplass, og plutselig er gulvet blitt den foretrukne sengen.

02:00: Et sjeldens møte på sjøen med en luksusyacht (Bravio Eugenia - eid av Dallas Cowboys-eier og milliardær) som er 10 ganger lenger enn oss og dobbelt så vid som vi er lang. Tross sin størrelse overholder den ydmykt vikepliktsreglene til sjøss og endrer kurs så vi kan seile trygt videre uten å endre kurs. Idet vi passerer den føler vi oss litt små, men også tapre. Det er oss og gigantene på sjøen ikveld, føles det som.

04:00: Joakim skvetter til idet en flyvefisk hopper inn i båten og treffer ham.

09:00: Nattskiftene går mot slutten, lyset er skrudd på og bølgene er større enn meldt nå (3 meter). Vinden er oppe i 12 m/s og vi er våte. I løpet av natten har vinden snudd litt til vår disfavør, og plutselig må vi ta stilling til en eventuell plan B: å falle av (seile lenger vest) å ende opp i Haiti. Birk forteller oss litt om situasjoen på Haiti, og vi krysser fingrene for plan A. Håpet er noe vaklende og stemningen er sliten.

10:00: De største bølgene er nå 4 meter, så kommer regnet. Vi konkluderer med at kapteinen fikk rett denne gangen; det ble hardt. Han gjør det riktignok ikke enklere for seg selv, der han sitter kliss naken. Kun redningsvesten er på. Mads har blitt truffet av flest bølger, og er også den som har pakket minst klær. På den lyse siden Seiler Otea fortsatt trygt og godt. Med en naken kaptein bak roret. Det er en lettelse og oppløftende. Matlaging er nærmest umulig, men alle får i seg en dobbel brødskive med ost som blir en kombinert frokost, lunsj og tidlig middag.

12:00: Land i sikte! Vi kommer til å klare å treffe Luperon (Plan A). Stemningen stiger.

13:00: Motoren overopphetes, og vi må skru den av. Ikke noe Såmund ikke kan fikse senere, men vi innser at vi må seile inn mellom to korallrev uten motor i 4 meter store bølger. Vi spøker med at vi får ta en Kon-Tiki, men nervøsiteten sprer seg. Ikke optimalt. Vi tar ned storseilet, justerer fokka, krysser fingrene og setter kurs inn mot land.

13:30: Idet vi runder en liten odde ved land forsvinner de største bølgene, og vi glir enkelt forbi de småskumle korallrevene. Vi jubler. Stemningen har vel knapt vært bedre på denne turen. Regnet høljer fortsatt ned, men ingen bryr seg nå. Vi tar inn over oss det storslåtte landskapet, ser vekk ifra det brune brakkvannet og titter opp på de høye fjellene og mangroove jungelen som omringer oss idet vi seiler inn i et såkalt «Hurricane Hole» (veldig trygg ankringsplass beskyttet fra alle sider).

14:00: Vårt første møte med den dominikanske republikk er «Handy Andy» en fyr som ønsker oss velkommen og hjelper oss å finne en ledig mooring. Han forteller oss at prisen per natt er 2 dollar; eller en hundrendedel av prisen til den dyreste marinaen vi besøkte i Miami. Vi jubler mer.

14:00-17:00: Felles kollaps i båten mens regnet dundrer ned og vasker båten for saltvann.

17:30: Vi tar dinghyen til land, finner ut at en pizza koster 17 kr, skåler for det, og for at vi er trygt på land igjen! Alle er enige om at det var verdt det tilslutt. Men alle også enige at at vi tar noen rolige dager på land nå.

Forrige fredag ankom vi Stocking Island, en øy like utenfor Georgetown. Etter å ha ligget flere netter nærmest alene ved ubebodde og øde øyer, var det et lite kultursjokk å se mer enn 300 seilbåter ligge på anker tett i tett inntil stranda. Noen lå så tett at vi i løpet av våre tre netter her fikk høre om flere Helge Ingstad lignende episoder, med båter som gikk innpå hverandre på natten, dog heldigvis ingen så alvorlige at havarikommisjonen måtte på banen. Men samtidig alvorlige nok til at Mads sin ankerangst ble ytterligere forverret.

Hvorfor 300 seilbåter samler seg på dette stedet fikk vi delvis svar på i løpet av våre tre dager her. Strandpubben «Chat n’ Chill» må være hovedgrunnen. Her vises engelsk fotball på TV’en (selv om det tar en hel omgang å finne personen som vet hvordan TV’en fungerer, så du får bare sett andre omgang). Det grilles helstekt gris på stranda hver søndag. Det er en slags «beach party» stemning døgnet rundt. Og sist men ikke minst, det finnes sandvolleyballbaner her (hvor vårt norske mannskap gjenvant litt ære etter basketballtapet mot Bahamas, ved å knuse USA 21-2 denne gangen).

Da alle ville seile videre tre dager senere, ville ankeret helst bli igjen, og rikket seg ikke. Heldigvis for oss har vår nye gjest, Kasper, ikke bare gått på samme barneskole som oss, men også tatt en annen karriereretning enn oss etter barneskolen, og blant annet jobbet som fridykkerinstruktør i Egypt. Kasper stupte uti og forsvant en liten stund og noen minutter senere kunne vi vinke farvell til Stocking Island og de andre som slet med å få opp ankeret etter mange netter med mye vind og drag i sjøen.

Etter en fin nattseilas over til Conception Island (en av tre øyer i området som hevder å være stedet Colombus først kom til), skulle Kaspers fridykkerferdigheter te**es på nytt. Denne gangen sammen med harpunferdighetene hans, i et nytt desperat forsøk på å endelig klare å få til fisk til middag. Jaktlaget (se bildet) dro ut med optimise og håp, men kom dessverre tomhendt hjem...

Tross harpunskuffelsen hadde vi en fin dag på Conception Island, før satte vi kursen sørover igjen, med en uvanlig deilig vind bakfra. Så deilig var vinden at vi seilte forbi både Rum Cay og Mayaguana, to steder vi egentlig hadde sett for oss å stoppe. De siste dagene har det beste stedet å være vært på båten og på havet, og da er det av og til ingen grunn til å dra inn til land. Særlig siden Birk har fått Corona symptomene hoste og vondt i leddene, har vi valgt å isolere oss litt og skåne den bahamske befolkningen. Selv om fyrstikklageret er farlig nære å bety kald boksmat i dagene fremover. I skrivende stund ligger vi på anker utenfor Mayaguana, for å gi Birk noen timers stabil båt så han kan lage fredagsfallaffel til gutta til middag (vi andre er sikre på at han bare er litt forkjølet).

Inatt seiler vi mot Turcs & Caicos, og har da offisielt seilt ut av Bahamas. Merkelig følelse, men også litt deilig; vi har unnagjort et godt stykke på vår vei hjem og tilbake!

En tid er forbi, rettere sagt de tre ukene vi hadde gleden av å ha Gonzales ombord.

Vi har knyttet t***e bånd til denne eventyrlystne og nysgerrige sørlendingen som nå er på vei til Colombia for nye eventyr. Vi kommer til å savne hans nærvær, men ikke klærne som fløt omkring i salongen.

Han kommer til å savne Birk sin matlaging («Har noen fortalt deg at du er en Gud, Birk»), og Birk kommer til å savne å bli omtalt som Gud opptil flere ganger daglig. Mads kommer til å savne sin faste sjakkpartner, men gikk heldigvis seirende ut av siste runde. Da var det litt enklere å si farvell. Joakim og Li kommer også til å savne Gonzales, men på et mer generelt grunnlag.

Det har vært en glede å ha deg med!

Her er Christian Gonzalez sitt gjesteinnlegg, eller rettere sagt gjestedikt (Video av diktet finnes på instagram )

Månen skinner gjennom den tykke skyen
Idet de vinker farvel til Miami og forlater denne byen
Om ikke så alt for lenge
Ankommer de en ny en

Ved hjelp av seil og vind
Et navigeringssystem og et åpent sinn
Skal de krysse det åpne hav
Og ta de overveldende inntrykkene inn

På havets ferd ser de stadig nye og interessante båter;
Noen er feststemte og vekker danseføttene med sine låter
Noen er enorme og grasiøse
Som flåter
Andre er dyre og luksuriøse yachter, designet på alle slags kreative måter
Mens andre lider en tristere Skjebne der de ligger og råter
De de alle har til felles er at under dem myldrer det av alt slags liv
Det myldrer av alle slags gåter

Ute blant bølgene merker man et klarere sinn,
en friskere fornuft
Oksygenet penetrerer lungene i form av en renere luft
De unge sjøfarerne kjenner alle på den samme sensasjonen
Dette her er frihetens duft

Duften endrer fasong i det de ankommer neste bukt
Vannet er blitt krystallblått
Og luften bærer på et større preg Av fukt
Det bahamiske flagget vaier over dem, og de står nå ovenfor en tropisk lukt

Mangfoldet av arter og fauna belyser for dem at karibien har mye å gi
Dette er er ny og annerledes opplevelse for seilemannskapet, det er helt klart
Det er helt tydelig
Men om Bahamas er de alle samstemte
Bahamas er nydelig

De spiller basket med de lokale øyboerne og prøver nye kulinariske smaker
Disse norske
Dykke med hai og henge med strandgriser er noe av det som er innenfor spekteret
Av hva de får utforske
Og om nettene er de velsignet med Michelin måltider og stjernehimmel, noe som gjør dem lune og dorske

Av et slikt eventyr kan man aldri gå lei
Dessverre for undertegnede har det nå kommet til
Endens vei
La meg avslutte med å hylle dere som har vært med på turen;
Min kjærlighet går til deg
Gode energier på reisen videre
Takk for meg

Etter å ha seilt The Exumas i en uke, har vi konkludert med at vi har funnet et paradis som faktisk overgår norsk skjærgård. Og det skal godt gjøres, fordi vi elsker norsk skjærgård.

Forrige fredag entret vi et slags gigantisk badebasseng med den spennende kombinasjonen av krystallklart vann, sandbunn og svært grunt vann. Vi har «sett bunn» i 7 dager i strekk og vår kjære kaptein var tidlig ute med å melde: «denne uka kommer vi til å gå på grunn gutta». Det gjorde vi heldigvis ikke. Men hadde båten vært 40 cm dypere hadde vi gjort det.

Denne uka har vi valgt å ikke stole på moderne teknologi (kartplotteren), og heller stolt på de gamle kartene og vårt eget syn, rettere sagt Birk sitt syn. Han har, som selvutnevnt ekspert på å se forskjellen på «rocks» og «mudderbunn», og med de beste polariserte brillene, ofte stått vakt foran mens vi har navigert oss inn til en fin plass å hive ut anker.

Med ett unntak har vi seilt små sjarmøretapper hver dag og kastet ut ankeret et nytt sted hver kveld. Alltid før solen går ned, så vi rekker bading, snorkling, eksplorering av nærmeste øy og viktigst; en sundowner. En sundowner er en drink som består av en tilfeldig kombinasjon av den brusen og spriten Birk velger å blande sammen den dagen.

Denne uka har vi sett alt mulig dyreliv. Vi så delfiner på vei over til Exumas, som hoppet og lekte langs båten. Vi har sett en svær Sting Ray, skillpadder, iguanaer, ål, badet med svømmende griser på Pig Beach (noe som ikke stoppet 2/5 fra å bestille cheeseburger med bacon senere på kvelden) og sett et spermhvalskjellet fra 1995 som var dobbelt så stort som båten. Joakim har nesten falt uti da han balanserte ytterst på bryggekanten akkurat da en en 2 meter lang hai svømte forbi. Gonzales tok på dykkemaske og hoppet frivillig uti. Nurse sharks har der vært mange av, og selv om det finnes noen småskumle youtube klipp av disse haiene, er de først og fremst kjent for å være harmløse. Mads fikk også et småskummelt besøk fra en av disse da han en sen kveld brukte havet som utedo, uten å gå i detaljer på hvordan det gjøres rent praktisk (vårt «vanlige» toalett er dessverre midlertidig stengt pga en ventil vi mangler). Alle bortsett fra Joakim, som gikk på en mental knekk da han skuffet innså sine begrensninger som fridykker og ikke turte å svømme inn i en grotte med undersjøisk inngang, fikk i tillegg oppleve nydelig korallrev og hundrevis av småfisk.

Etter solen og sundowneren har gått ned hver kveld går resten av mannskapet inn i en slags dvaletilstand i den tiden det tar Birk å diske opp nok et herlig måltid. Så står alle opp igjen og nyter stjernehimmelen og gleden av å ligge gratis på anker. Den eneste som har måttet tilvenne seg gleden av å ligge på anker er Mads, som har en frykt resten ikke deler for å gå på grunn. Døgnet rundt. Første natt meldte han: «Jeg tror det er 50/50 for at vi går på grunn inatt». En sjanse resten var villige til å ta, og det gikk også heldigvis bra.

Mads og Gonzales har sovet ute hele uka, som skulle vise seg å være svært heldig, av helt uventede grunner. En grytidlig morgen hadde nemlig dinghy’en løsnet og tatt en god etappe ut mot det åpne hav på egenhånd (Birk som hadde fortøyd den sist). Noen av seilbåtnaboene våre hadde heldigvis sett dette og reddet dinghyen vår mens vi sov. Mads våknet derfor noe groggy til den vakre lyden av amerikansk bistand; «is this your dinghy guys?». Dagen var på mange måter reddet, og Birk som foreløpig kun har fått ros, fikk nå høre det. Særlig fra Såmund.

Det var derfor skjebnens ironi da vi noen dager senere, under full seilføring og god fart, skulle miste dinghyen igjen. Og denne gangen var det Såmund som hadde fortøyd sist, til Birks stor glede. Også Såmund har høstet mye ros hittil på turen, så nå fikk også han virkelig høre det. På den lyse siden fikk vi en god treningsøkt på det vi visualiserte at var en mann-over-bord situasjon, og ca. 5 minutter senere var dinghyen trygt fortøyd til båten igjen (Mads denne gangen). En god forbedring siden vårt forrige og eneste mann-over-bord kurs i Oslofjorden, hvor vi brukte gode 45 mintter på å fiske opp en fender. Da var vi heldigvis 16 år, og nå er vi menn med erfaring fra å fiske opp alt fra capser, dinghyer og diverse klær. Og mann-over-bord skal uansett kun skje når vi ligger trygt på anker.

Fisk! Det rykket til i snøret for første gang på over en måned. Alle jublet som om tunfiskseieren allerede var et faktum. Joakim filmet, Gonzalez hentet bøtta, Mads holdt roret, Li med kleppen mens Birk dro inn for harde livet. Joakim trodde det var en ål, men det viste seg å være en barracuda. «Er den spiselig?» undret Gonzalez. «Jaja, det er delikatesse» svarte Mads. Flaks for oss som faktisk så for å spise denne delikatessen (Mads har fiskeallergi) googlet Birk seg frem til at den kunne være giftig. Og vi valgte å gi den tilbake til havet.

Nå er vi snart i Georgetown, helt sør på The Exumas. Den siste uka har vært himmelsk (Birk), avslappende (Li), breathtaking (Mads), Paradisisk (Joakim) og befriende (Gonzalez). Et høydepunkt så langt, og minner vi vet vi må lagre for å hente frem igjen når nordsjøen pisker oss med saltvann om snaue 5 måneder.

Det vi har satt mest pris på denne uka er de gode samtalene som har oppstått ute i cockpit, ofte rundt middagsbordet, ankret opp ved en nydelig strand og uten mobildekning (selv om 3/5 jubler hver gang vi får dekning). Gonzalez har også i løpet av de siste tre ukene gått fra å være Joakim sin venn, til å være alles venn. Det har også vært veldig fint. Alt i alt en herlig uke! Over og ut.

Etter 32 timer med kryssing kom vi endelig frem til Nassau slitne og fornøyde. Første kvelden feiret vi med god mat og tok en tidlig natts søvn i båten.

Båten viste seg fra sin beste side under den tøffeste etappen så langt. Otea er stødig og god i mye vind og store bølger. Noen ting har selvfølgelig allikevel alltid en tendens til å gå i stykker på tur, denne gangen var det Autopiloten sin tur. Eller «Jacobson» som vi har oppkalt den etter ett av våre første menneskemøter på turen; en pratsom og artig norskamerikaner som insisterte på å kjøre oss hjem fra pubben på stigende promille. Eller «sober» som han kalte det. Vi insisterte på at vi egentlig var veldig glad i å gå. Hvorvidt Jacobson kom seg trygt hjem den kvelden er vi fortsatt usikre på etter å ha sett bilen sjangle nedover Old Dixie Highway, men vi får håpe det.

Vår egen autopilot derimot, var det lite håp for. Tidlig i etappen oppdaget vi at den ene hjemmelagde delen vi hadde sveiset på, hadde brukket rett av. Heldigvis er Såmund et geni (ikke ifølge seg selv, men oss andre), men kanskje viktogst; medlem av en Facebook gruppe med hobbyfiksere. Da vi ankom Nassau var han derfor raskt igang med å ta mål, gjøre noen beregninger og sendte avgårde en detaljert tegning på en ny del i metall vi trenger for å fikse Jacobson. Og ut av inget, kommer det en melding fra en kar på Hamar som gjerne kan lage delen gratis! Seier.

På en flyt av flaks spankulerte vi derfor selvsikkert inn på Atlantis, et stort kasino og byens nest største arbeidsgiver etter staten med sine 6000 ansatte. Og selv om beløpet i seg selv ikke var så stort, så spankulerte vi ut igjen noen timer senere med en samlet gevinst på 230 %. En viktig seier for båtkassa.

På vei ut fra Nassua etter tre dager med småfiksing og avslapning var det tydelig at flaksen vår i Bahamas sin hovedstad var brukt opp, da vi bare var centimeter unna å ripe opp nabobåten på vei ut fra marinaen. Men det gikk heldigvis også bra. Og som Mads filosoferte på vei ut «Jeg har blitt mer og mer som Johannes (tidligere kaptein som vi savner og fortsatt håper blir med på en etappe), det er digg å komme til et nytt sted, men det er enda diggere å dra!».

Spesielt når kursen rettes sørøst mot Exumas, et sted vi har fått anbefalt av samtlige vi har møtt og pratet med. Dette er en lang øyskjede med masse øyer, de fleste ubebodde og med krystallklart vann i mils omkrets. På vei over til Exumas fikk vi besøk av delfiner som lekte langs båten for første gang. Lover godt. Dette har vi gledet oss til! Her blir vi en god stund (oppdatering kommer)