08/08/2017
Har du tenkt på, du som er mamma og pappa, at som mennesker og foreldre, har vi lett for å blir redd våre egne opplevelser? Vi går oss bort i våre egne tanker, ser virkeligheten slik den fremstår gjennom de tankene vi lytter til i øyeblikket, og fanges av egne følelser.
Vi overser lett den enkle, naturlige koblingen mellom tanker og følelser. Vi ser ikke, at opplevelsene blir til inni oss. At vi ikke opplever det som er der ute og får våre følelser derfra. Men at vi, tvert imot, får tanker om det som skjer, og gjennom å lytte til egne tanker vekkes følelser til live i oss. Følelsene kommer ikke til oss fra omgivelsene, de kommer fra oss, gjennom oss, og reflekterer tankene vi gir vår oppmerksomhet til i øyeblikket.
Tenk deg, du som er mamma og pappa, om du ikke tok dine egne tanker på alvor. Tenk deg, om du skjønte at alle bekymringer og engstelser du har for ditt barn ikke har sin rot i en reell virkelighet, men bare i en tenkt virkelighet som skifter like fort som tanken? Tenk om du så, virkelig, at den atferden du opprøres sånn over hos ditt barn, ikke har noe som helst med hvem barnet ditt er å gjøre. Tenk om du så den dype enkelheten i at dine opprørte følelser ikke har noe som helst med barnet ditt og dets atferd å gjøre?
Har du lagt merke til hvordan følelsene dine for barnet ditt svinger med tankene du lytter til i øyeblikket? Har ikke du, som meg, hatt stunder der du kjenner på alt annet enn kjærlige følelser for ditt barn? Stunder der du ønsket dem langt vekk og samtidig, langt der inne, visste at du elsker dem høyere enn hva du trodde var mulig?
Du ser, de følelsene vi kjenner overfor barna våre når tankene farer hit og dit med oss, har ingenting med kjærligheten vår til barna å gjøre. Du faller alltid tilbake til kjærligheten, gjør du ikke? Den ble aldri borte, selv om du var opprørt og sint en stund. Den ble bare usynlig for deg, fordi du lot deg rive med av tankene inn i en negativ spiral av følelser som blindet deg og sperret for visdommen din en stund. I de stundene kan vi komme til å gjøre og si ting som vi etterpå angrer på og ikke støtter opp om. Det skjer med oss alle.
Det skjer også med barn.
Hvorfor skulle vi da straffe dem, pålegge dem konsekvenser (eller belønninger) og holde det imot dem at de også blir revet med av sine tanker inn i sine negative spiraler av følelser? De, som har langt mindre livserfaring og impulskontroll enn oss? De er jo ikke følelsene og handlingene sine. Ikke tankene og opplevelsene heller. Slik som heller ikke vi er det.
Når vi ser dette i dybde, endres vårt bevissthetsnivå. Da kan vi også se at alle de gangene vi ble lurt av våre egne tanker, så skjedde det uskyldig. Og alle de gangene vi trår feil i en opprørt, skremt eller urolig tilstand - så skjer også det uskyldig. Vi gjør så godt vi kan - i akkurat det øyeblikket. Fordi vi ser bare det vi ser - i akkurat det øyeblikket.
Det gjør våre barn også.
Tenk deg, du som er mamma og pappa, at du ikke automatisk følger alle dine impulser om å rope til barnet, skjenne på barnet, regulere atferd, dempe lek, stanse bevegelser, blokkere følelsesmessige uttrykk. Tenk deg at du avventer, spør deg selv hva som ville være nyttig for deg å se og forstå før du griper inn. Hvilke spørsmål kan du stille deg selv, som kan øke din forståelse? Hvilke spørsmål kan du stille barnet, som kan øke din forståelse? Enn om det å forstå får komme før du tar en beslutning? Hva kan komme til å se annerledes ut, etter at din forståelse for barnet øker? Husk, å forstå er ikke det samme som å være enig.
Tenk deg at du venter, til din egen følelse er tilbake i kjærlighet og ro før du forsøker å lære barnet ditt noe? Hva kan komme til å se annerledes ut, om du venter til din egen følelse er tilbake i kjærlighet og ro?
