Mjukt Liv

En rufsete lekehilsen fra sommeren 🥰

Vi leker og leker og leker, lillebror er umettelig, og vi synes det til tider er gøy og hyggelig, og andre ganger blir vi sprø av alt som kjennes trengs og kreves fra oss. Men han bringer fram alt han trenger.

I hele dag er vi kattefamilie, der han er den minste kattungen og jeg er kattemamma. Han ligger på fanget og koser hele dagen, og vil bli bært over alt. Og til slutt kom feberen, og vi skjønte at han virkelig trengte all den kosen i dag.

Lek er veien framover for barn, de bringer fram akkurat det de trenger. Og det er mye morsommere for oss å være med på det om vi skjønner at leken er noe de trenger, og ikke bare gøyalt tidsfordriv 🤩

Kanskje trenger de å leke at de er baby og bli stelt og kost med, kanskje trenger de å være den sterke i leken - der vi bare ramler over ende eller blir late-redde eller kanskje trenger de å leke om noe som er skummelt eller de gruer seg til - som å begynne på skolen eller være på sykehuset.

Du kan lære masse om barna ved å bli med på leken. Hva leker dere om dagen?

Varm klem, Marte 💛

Jeg druknet nesten i Netflix 📺

Skjermen har fanget meg i noen måneder. Uskyldige stevnemøter med romantiske komedier på Netflix over oppvasken, som stadig vokser seg til helaftner forsvunnet inn i en skjerm. 😶‍🌫️

Det jeg ønsker er jo å være i hjertet, å være påkobla kjæreste og de rundt meg, og å kunne lytte innover. Det går jo ikke an når hvert ledige øyeblikk fylles av en skjerm.

Det har vært så mye jobb og oppussing det siste året, at skjermen har vært deilig avveksling og avslapning. Og jeg sender ingen skam over dere andre som også er eller har vært der, men nå kjenner jeg det er på tide å komme tilbake til kroppen. 🙋‍♀️

Hva forsvinner du inn i når du egentlig trenger noe annet?

Mjuk klem, Marte 💛

Pusterom på døra? 🧘‍♀️

Jeg hadde en prat med min listening partner i går, og jeg delte hvordan det hadde kjentes som jeg strevde med å puste de siste dagene. 😮‍💨

Når man prater om noe, så sier man ofte løsningen eller årsaken helt av seg selv. Jeg delte også om at det var for mye å håndtere om dagen, mye ansvar på jobb, evig ryddejobb hjemme, følelser å håndtere hos liten og stor, ugress i hagen, planer for hus og hage, vaske, rydde, brette.

Og så sier hun «det er akkurat som at det ikke er noe rom for å puste». 🤷‍♀️

Det ble så tydelig for meg hvordan alle tingene som skal gjøres, kan gjøres, burde gjøres, etterlot seg null rom.

Det er som om jeg går og venter på at en pakke skal leveres på døra - her er en pakke til deg som gir deg rom til å være, rom til å ligge, rom til å slippe og rom til å puste.

Men ingen ringer på døra. Det rommet må jeg ta meg selv. 🙅‍♀️ Selv om det er kaos på kjøkkenet.

Jeg tror jeg må starte i det små. Sitte ned i 5 min her og der, uten å ta med klær som skal brettes eller noe som burde sjekkes på telefonen.

Hvordan har du det med uendeligheten av ting å gjøre, og kropp og sjels behov for å restituere og lade?

Varm klem, Marte 💛

Et ærlig øyeblikk ❤️

Jeg er tilbake på stedet der Mjukt Liv så dagens lys for første gang, og kjente for å dele hvor jeg (mentalt) er nå.

De første to årene av denne kontoen delte jeg omtrent 400 innlegg om Aware Parenting - det gav meg masse energi⚡️, det var spennende og jeg fikk kontakt med mange fine folk. Jeg hadde alltid hodet fyllt av massevis av tanker om hva jeg lengtet etter å dele med dere.

Parallelt med dette jobbet jeg med å bli sertifisert AwP-veileder, og fikk endelig sertifiseringen min i april i fjor. 🥇

Og da gikk lufta plutselig ut av ballongen.

Fra en dag til den neste forsvant inspirasjonen.

Kanskje var det fordi jeg opplevde Solter, grunnleggeren av AwP, som sertifiserer, hadde veldig spesifikke instrukser i hvordan man får dele og veilede, og hva man kunne gjøre ved siden av, at jeg kjente den etterlengtede friheten forsvant.

Eller så er det at barna blir større og at det er færre eksempler å ta av i hverdagen. Eller at vi gikk inn i en totalrenovering av hus og heim, barna legger seg litt seinere og det bare ikke fantes ledig tid. Eller kanskje en kombo.

Delingen av nye innlegg ble noe jeg kjente jeg burde, og ikke fyllt av iver og lyst lenger. 🫤

I april i år hadde jeg et oppgjør med meg selv, innså at jeg ikke var villig til å drive med deling fordi jeg burde, og heller bare dele fordi jeg har lyst, kjenner meg inspirert og ivrig.

Jeg elsker fremdeles Aware Parenting, og kjenner meg takknemlig for å ha det som verktøy/tryllestav/levemåte, men jeg tror ikke det er det jeg vil dele mest av i framtiden. 🤱

Jeg er overbevist om at jeg fortsatt vil dele mye i årene framover, men kanskje i en annen form, om det som inspirerer og interesserer meg i øyeblikket eller for tiden.

Jeg er fremdeles over gjennomsnittet interessert i følelser, hvordan vi møter oss selv, at vi er et økosystem av personligheter samlet i en kropp, bearbeide tidlige opplevelser, jeg har fullstendig dilla på dyrking, jorddekke og bruke alle ressursene i egen hage, og eksperimentell med rawfood og annet på kjøkkenet.

Så mer av det framover.

Hva kjenner du du har d.mest lyst til, hvis du ikke hadde noe du burde?

Mjuk klem, Marte 💛

Hvordan har dere det med ferie? 🏖

I dag har vært en uperfekt dag.

Etter en natt med medium søvnkvalitet, var lunta og villigheten til å være medgjørlig, minimal.

Så i dag har jeg, tross også mange fine stunder, kræsjlanda med barna opptil flere ganger. Det gir virkelig en dårlig følelse. 😭

Det er om å gjøre å legge bort «the emotional sticks», som Marion Rose kaller det når vi er slemme med oss selv med det vi sier og tenker om oss selv. Det er så fort gjort når du ikke klarer å være den gode mammaen du så for deg, at du lar deg selv gjennomgå.

Men se heller for deg deg selv som et lite barn, - hva ville du hatt bruk for å kjenne og høre, og prøv å være slik mot deg selv. 💕

Kanskje søvn og en kjærlig, støttende indre stemme gjør at i morgen blir en helt annerledes dag.

Mjuk klem, Marte 💛

Jeg prøver å snu et gammelt mønster 💥

Jeg er alene hjemme i kveld, og etter å ha fått begge barna i seng, visste jeg at det var et ganske så rotete hus å få orden på. Jeg liker helst at det er ryddet til jeg skal legge meg. 😇

Men jeg øver meg på en ting - å møte mine behov - fylle min egen kopp.

Og istedet for å ha det som en premie til slutt, har jeg bestemt meg for å gjøre én ting som fyller koppen min FØR jeg begynner på tingene som er arbeidsoppgaver.

Det kan være å sitte ned i sofaen og lese bok, prate med min kjære, gå ut i hagen eller riste løs med litt Qoya.

Nå ble det en liten halvtime i badekaret før «pliktene».🛀

Hva kunne du puttet foran istedet for bak arbeidsoppgavene?

Mjuk klem, Marte 💛

Hva mener jeg egentlig boblende følelser? 🤔

Jeg hadde en diskusjon med mannen min her forleden, for han kjente seg ikke igjen i det at det boblet i ham.

Jeg tror det fins mange måter å si det på.

Min opplevelse er at når noe skjer der vi ikke får møtt behovet vårt, skaper det stress i kroppen. Nervesystemet kommer ut av balanse, muskler strammer seg, vi blir gretne osv.

Dette stresset blir «fanget» i kroppen vår (og barnas).

Jeg liker utsagnet: «Trauma is distress without resolve»

Det gir mening for meg.

Noen eksempel er:
En baby blir urolig etter en times tur på kjøpesenter, overveldet av lys, folk og lyder.

Et barn har uro i kroppen etter å ha sett en skummel barne-TV.

En voksen får hodepine etter en stressende dag på jobb.

Alt dette er stress som i øyeblikket ikke blir løst, og skaper det jeg kaller:
- boblende følelser
- stress i kroppen
- uutrykte følelser

Og selv om barnet slutter å se barne-TV og du kommer hjem fra jobb, er fremdeles følelsene og stresset/anspentheten i kroppen der.

Kan du kjenne det igjen? Hva ville du kalt det? Den ugreie følelsen i kroppen når den ikke er i balanse?

Varm klem, Marte 💛

Har du merka at av og til ramler barnet ditt HELE tida? 💥⁣
⁣
Sånn er det hos oss. Og jeg knytter det direkte til boblende følelser.⁣
⁣
I helga hadde lillebror mange følelser innabords, og han kræsjet, ramlet, datt av, mistet ... dagen igjennom. 😅⁣
⁣
Uutrykte følelser er stress som «sitter fast» i kroppen. Kroppen kjennes ubehagelig, vi blir urolige og klarer ikke være fullstendig til stede. ⁣
⁣
Vi klarer heller ikke være fullstendig tilstede i kroppen vår når vi har disse følelsene liggende under. Vi er ikke helt bevisst hvor vi slutter og resten av verden begynner.⁣
⁣
Og da er det så naturlig å kræsje, ramle osv.⁣
⁣
Når vi er helt til stede i kroppen vår, har vi full bevissthet om hvor den er. Kjenner du til den deilige følelsen? Å være helt tilstede i kroppen. Mmm ... ❤️⁣
⁣
Dessuten sørger all ramlinga for at det blir ekstra mye gråting den dagen, og det kan gjerne være det som skal til for at stresset og ubehaget som samlet seg i kroppen, ble mindre, og kroppen kjennes god igjen. 🙌⁣
⁣
Har du merket at de stadig vekk ramler når de har boblende følelser?⁣
⁣
Mjuk klem, Marte 💛

Nei! Jeg ville ikke at du delte brødskiva mi i to!!! 😭😭😭

I helga har vi hatt en million av disse.

Jeg ville sitte foran!

Jeg ville ha den røde skjea!

Jeg ville gå inn døra først!

Nei!!!! Ikke den skoa først, den andre!!!

Og med påfølgende stor gråt 😭😭

Når barna (og det samme med oss, eller hva? 🤔) har boblende følelser, når vi har opplevd noe kjipt, når det har vært mange irriterende småting, så kjennes det ikke godt i kroppen.

Vi våkner på natta, vi får ikke sove videre, vi er mindre hyggelige med partneren vår, vi slenger plutselig med døra - helt uten «grunn».

Vi - og barna våre - har en magisk helbredende kraft i kroppene våre, vi kan gråte. Og barna setter opp disse situasjonene ubevisst, for å få ut de følelsene som gjør kroppen ubehagelig.

Som Aletha Solter, grunnleggeren av Aware Parenting, skriver i boka «Cooperative and Connected» - hun kaller det «broken cookie»-fenomenet.

Hu forteller det med at datteren hennes hadde lyst på en kjeks, det var bare en igjen i pakken og den var knekt i to. Og datteren knakk sammen i stor gråt.

Hun kaller det en anledning for å få ut følelsene.

Og etterpå, hvis barna endelig fikk gråte skikkelig ut, så er de plutselig kosete, samarbeidsvillige, glade, hjelpsomme, kan leke alene og er snille med de rundt seg.

Har du opplevd Broken Cookie-fenomenet hos deg? Og kjenner du det er vanskelig å ikke prøve å reparere med en gang - stikke på butikken å kjøpe ny kjeks, vaske den rosa skjea som var i oppvaskmaskina eller finne andre gode løsninger? Eller klarer du å la gråten få komme, og lytte kjærlig tilstedeværende?

Jeg får ikke alltid til det siste for instinktet er å fikse, men når jeg først gjør det, så har jeg en annen gutt eller jente etterpå. 👩‍👦

Og har du ikke kapasitet til å være kjærlig tilstede i gråt, kan du alltids avlede, følelsene kommer opp en annen gang.

Mjuk klem, Marte 💛

Jeg husker første gang jeg bestemte meg for å lytte til gråten da lillebror skulle sove 😴

Jeg hadde lest The Aware Baby av dr. Aletha Solter, og kjente virkelig gjenklang med det jeg leste, men jeg hadde aldri sittet med babyen min i armene og bare lyttet til at han gråt.😭

Den kvelden jeg hadde bestemt meg for å prøve visste jeg at de øyeblikkelige behovene var dekket, han var tørr, varm, hadde fått mye nærhet og kjente seg mett. Og han startet raskt å gråte da han fikk ligge i armene.

Jeg prøvde å slappe av, tilby øyenkontakt og være 100% tilstede med ham. 🧘‍♀️

De første par gangene holdt jeg ikke mer enn kanskje 10 minutter før jeg ammet i søvn igjen. (Ikke noe galt med det forøvrig, men det var ikke intensjonen min den kvelden)

Men etterhvert som jeg så hvor deilig det var for ham, hvor godt han sov etterpå og hvordan spenningene i kroppen slapp etter gråten, opparbeidet jeg meg etterhvert bra kapasitet til å lytte empatisk til gråten.

Da jeg startet å lytte til lillebror var han 6 måneder, og det ble en stor transformasjon i hvor godt han sov resten av natta. 💤 Og en hel del andre positive bieffekter.

Hadde jeg kjent til AwP tidligere, hadde jeg nok begynt å lytte 5 måneder før. Men han fikk etterhvert rom til å ta igjen (mye av) gråten som ikke hadde fått kommet til uttrykk tidligere.

Og jeg må nevne - som alltid - å LYTTE til gråt er det motsatte av skrikekur.

Babyer trenger alltid kroppskontakt når de gråter. Og at du er fullstendig tilstede.

Og har du ikke kapasitet til å lytte, kan du alltids avlede gråten. Følelsene blir ikke borte, og du vil få sjansen igjen. 😘

Hvordan tror du det hadde kjentes å få gråte i elskelige armer da du var baby? Med all nærhet og tilstedeværelse du kunne tenke deg, og bare få slippe ut følelsene som hadde bygd seg opp i deg?

Varm klem, Marte 💛

Det kule med tårer 💧

Visste du at tårene - når vi gråter av emosjonelle grunner - er fulle av spesifikke hormoner og nevrotransmittere, spesielt noe som kalles ACTH og katekolaminer? 🔬

Og at om vi gråter når vi skreller løk, så inneholder ikke tårene disse stoffene? 🧅

Biokjemikeren William Frey forsket på innholdet i tårer og fant ACTH og katekolaminer, stoffer som er viktige bestanddeler i kroppens stressrespons.

Stress fører til høye katekolamin-nivåer, både når stresset kommer av emosjonelt stress og fysiske påvirkninger som høye lyder, sterkt lys osv.

Mengden ACTH reguleres av stresshormonet kortisol.

Når den stressende situasjonen er over, forblir disse hormonene og nevrotransmitterne i kroppen. Dette skaper spenninger i kroppen, som igjen skaper uro, ubehag og gjør det mindre hyggelig for oss å være imøtekommende, hjelpsomme, samarbeidsvillige osv. 😖

Forhøyet nivå av katekolaminer i kroppen over tid er også vist kunne gi fysiske plager som inflammasjoner, fordøyelsesproblemer og forstyrrelser i det kardiovaskulære systemet.

Freys teori er at meningen med å gråte er å kvitte seg med disse kjemikaliene fra kroppen, og gjenopprette balansen i kroppen igjen, såkalt hemeostase. 🥰

Andre forskere har forsket på hvordan en voksen påvirkes av å gråte. Resultatene viste at de har større reduksjon i blodtrykk, puls og kroppstemperatur enn etter energisk trening i like lang tid. Hjernebølgene er mer synkrone etter en god gråt, noe som tyder på at kroppen er mer avslappet.

I et evolusjonsmessig perspektiv ville nok ikke gråt vært en reaksjon på stress og traumer om det ikke var en nyttig funksjon for kroppen.

Disse forskningsresultatene er hentet fra dr. Aletha Solters bok “The Aware Baby”. 👌

Var noe av dette nytt for deg?

Varm klem, Marte 💛

Kroppen vår vet 💫⁣
⁣
Fra vi er bittesmå babyer har kroppen vår innebygd mekanisme på å frigi stress og helbrede traumer.⁣
⁣
Traumer er stress som ikke har blitt bearbeidet. Det kan være stort og det kan være smått. Vi har alle med oss traumer i forskjellig grad. 🥇⁣
⁣
Når vi er overstimulert, er stresset eller har opplevd traumer, kjenner vi oss urolige i kroppen, det kan være vanskelig å sove, vi kan våkne ofte, vi blir irritable og lite samarbeidsvillige. Kjenner du deg igjen? 😖⁣
⁣
Det samme skjer med barn og babyer. 👶⁣
⁣
Babyer med ubearbeidede følelser kan for eksempel ha vanskelig for å sovne, de kan våkne ofte i løpet av kvelden, de kan bli urolige og ubekvemme eller de kan komme av-og-på puppen hele tiden uten å klare å roe seg der. ⁣
⁣
Barn med oppsamlede følelser kan for eksempel være lite samarbeidsvillige og “vrange”, de kan rese rundt, de kan være vanskelig å få kontakt med, de kan slå eller rope til deg eller søsken, de kan holde på med noe på en hektisk måte, de kan ha vanskelig for å sovne om kvelden, de kan være “sutrete” eller kreve mye av oss voksne. 🏃‍♀️⁣
⁣
Ingen av reaksjonene over betyr at noen er slemme eller manipulerer - både babyer, barn og voksne har store følelser som trenger å komme ut. Babyer mest av alle, siden de er de mest sensitive. ⁣
⁣
Når vi får følelsene ut kjennes kroppen avslappet igjen, det kjennes deilig, vi kan igjen kjenne oss påkobla de rundt oss, vi kjenner oss samarbeidsvillig og hjelpsom igjen. Kan du kjenne deg igjen? 🥰⁣
⁣
For å få ut oppsamlede følelser eller helbrede traumer har koppen som skrevet over sin egen innebygde mekanisme for å få ut disse følelsene. Fortrinnsvis gjennom latter og gråt, men også ved å skjelve og svette.⁣
⁣
Så kanskje trenger babyen din en god gråt på ettermiddagen? 😭 Kanskje trenger lillemor en stor gråt etter barnehagen? 😭 Kanskje trenger lillebror masse latter før han skal til tannlegen? 😂⁣
⁣
Kroppen vet, og vi kan stole på at det som dukker opp er det barnet trenger.⁣
⁣
Og når barna gråter skal vi alltid være der, empatisk lyttende. Du trenger ikke avlede.⁣
⁣
Hvordan kjennes det når barnet ditt gråter? Synes du det er vanskelig å ikke avlede gråten?⁣
⁣
Varm klem, Marte 💛