Kari Gjæver Pedersen SKRIVEKURS

Lagt merke til hva folk som skriver, driver og drasser rundt på? Som de holder i hånden, drar med seg nedover gata, rundt hjørner, over veikryss, som de lirker og lokker med, og jevnlig frister med åte som spenning, drama, damer og kjekkaser?
Det er leseren.

Alle som skriver, har en leser de må passe på. En litt ukonsentrert type som må fotefølges for å henge med. Skribenten kan jo ikke risikere at vedkommende faller av der to handlingsforløp krysser hverandre, tryner mellom linjene, snubler i et komma og mister tråden og blir borte. Da er det ikke sikkert leseren klarer å finne ut hvor han eller hun var, men blir gående og surre rundt i sitt eget tankespinn ute av stand til å finne veien ut igjen, og så klapper hun eller han igjen boka og legger den et sted den aldri kommer til å bli gravd frem igjen. I bokhylla for eksempel, arkivert under lest. I mellomtiden venter hovedpersonen i handlingen, trøtt og kjed av det hele.
År kan gå. Teksten kan falle helt ut av tiden, slik at når leseren finner den igjen, er det gått sekler, og det som en gang var interessant, er det ikke lenger.
Altså holder man lanke. For det har lite å si hvor mye skribenten skriver, hvis leseren ikke er der skriveren er, men et annet sted, kanskje bak en gammel tanke i sitt eget hode. Gamle tanker er som sirup, de er fort gjort å bli hengende fast i. De dukker opp ved den minste assosiasjon, trer frem som spøkelser, skremmer vettet av oss og tiltrekker seg all oppmerksomhet. Da er det kjørt. Men har du en god skribent, vet vedkommende øyeblikkelig hvor du er og kommer og henter deg, drar deg ut og frem, peker på noe nytt der borte, får blikket til å gå, og sånn fortsetter det. Å være skribent er å være tankepoliti og barnevakt i ett. I tillegg til å bedrive underholdning, skal de hele tiden holde deg fast. Lenke deg til teksten, lede deg viljeløst fremover.
For ei god bok, sier du etterpå, og tror du har lest den, men egentlig har du blitt leid gjennom den.
For ei drittbok, sier du når du mister tråden, ikke skjønner hvor skribenten vil hen, ikke skjønner sammenhengen i handlingen og gir opp. Så rister du av deg skribenthånden og lar vedkommende stå igjen alene midt i fortellingen, forhåpentligvis på det åpne feltet mellom punktum og stor forbokstav.

I dag har jeg vært ute og redigert skog. Jeg kan love at alle som synes tekst er tungt, kan ta seg en tankesving. I motsetning til motorsag er blyanten ganske lett, og viskelæret eller pc-en pusser ut det meste på et øyeblikk. Du må heller ikke dra nedsagde trestammer oppad bakker og nedad knauser for å få dem dit du vil, du kan bare markere noen pinglete bokstaver, trykke kommando og x og deretter markere stedet du vil ha det før du taster kommando og v. Prøvd det med trær? Nope.
Det er stort sett bare en ting som er maken; måten man gruer seg på før man setter i gang. Jeg leste bruksanvisningen for motorsaga, og siden den teksten var skrevet for at ingen skulle trekke produsenten for retten i USA, var det bare skremsler der. Selve bruksforklaringen var på 5 linjer. Det tok 2 år før jeg turte å starte den. På samme måte kan man gå og surre rundt en stakkars tekst som skal skrives, og det til tross for at man knapt trenger å lee en muskel for å få den ut. Men det er jo ikke det kroppslige som er bøygen. Det er hodet. Så hvis jeg da sier at det finnes en metode som gjør at du skriver intelligent, mer intelligent enn noensinne, uten å koble inn den analytiske, kritiske sansen, høres det kanskje ut som det er for godt til å være sant. Vel, det er det ikke. Det handler om å aktivere kroppen og sansene først. Der har du en lagringsbase full av kompetanse. Til forskjell fra hodet, tør jo sansene. De registrerer, legger merke til ting, noterer seg lukter og lyder helt uten frykt. Og når alt det er på plass, inviterer man så inn topplokket til den store finalen. Det er ganske fantastisk. Men det fungerer altså ikke på trær.

Se:
https://www.karigp.no/content2.php?sid=4
eller
https://www.kursagenten.no/enkeltkurs/Skriv-skap-realiser-Skrivekurs-i-Roma-221719

Bli med på skrivekurs i Roma den 4. og 5. oktober 2024. Lyst til å komme i gang med noe du har planlagt? Lyst til å skrive bedre tekster og få mer trøkk og trygghet inn inn i linjene? Snakk med deg selv, eller snakk med sjefen og meld deg på.

På skrivekursene mine bruker vi omgivelsene aktivt. I høstferien er Roma perfekt. Dessuten er byen en sann svir å være sanselig i.
Vi skal være på Circolo Skandinavo, Skandinavisk Forenings Kunstnerhus på Avertinhøyden. Her er det masse historisk sus, vakre oppholdsrom, en deilig hage og rett over veien en nydelig park. Rett borti gata finner du nøkkelhullet i porten til Malteserordenen der du ser rett på Peterskirkens kuppel. Køen for å titte inn der er lang. Jeg har stått der. Det er en merkverdig opplevelse å til slutt kunne legge øyet inntil jernlåsen og la blikket gli, og slik bli vitne til at den ørlille åpningen forsterker motivet i den andre enden. Som en kikkert. Som et forstørrelsesglass. Som altså ikke er der. Et perfekt sted å leke med perspektiver og innsikter med andre ord.
Les mer på https://www.karigp.no/article.php?id=105

Før var det stort sett folk som likte å skrive, som skrev. Nå skriver alle, veldig mange under indre (og ytre) tvang. De gruer seg for å skulle forfatte innlegg, rapporter, meldinger, eposter, brev. De utsetter. De arguementerer med seg selv for å slippe. Og taper. Når de endelig sitter der, vet de ikke hvordan de skal begynne, de synes ikke de får til innholdet og er i det hele tatt misfornøyd når de er kommet til avslutningen. Lese gjennom? Kanskje, med stor motvilje.
Det er jo uutholdelig. Man blir jo så inderlig lei av å streve slik. Det aller verste er at det er fullstendig bortkastet slitasje.
Jeg har hatt mange sånne jeg-er-ikke-noe-glad-i-skriving på kurs. De kommer med et ønske om å få det litt lettere i hverdagen, og de går igjen, ganske mye lettere i både i hode og holdning. Det er nemlig ganske enkelt å gjøre noe med. Det er noen indre låser som må åpnes, og noen tanker som må avlæres. Hokuspokus.

Det verste med skriving? Det er jo å ikke komme i gang. Å gå og ruge og ikke tørre å sette noe på papiret i tilfelle det skulle være teit. Og det er det jo gjerne i begynnelsen.
Men poenget er altså å få ut alle selvfølgelighetene, tømme seg for dem, bare la dem renne ut av pennen og fra tastene, og så går det en stund, og så tar de faktisk slutt, og da vil du muligens til din overraskelse oppdage at litt lenger ned, litt lenger nede i grumsen, ligger det fine saker som kan flyte til overflaten nå som de får sjansen.
Mottoet? Å starte. Skjønne at gull kommer ikke ferdig polert. Forstå at det mest glansede er ganske kjedelig.

Engang på syttitallet var det noen som sa at vi ikke kom til å skrive brev mer. Vel, det er kommet noen e-poster i utboksen siden da. Vi skriver og skriver, også dem som aldri hadde tenkt de skulle tilbringe tid foran tastaturet. Ikke så rart da, at mange ikke er så komfortable med å skape tekst som de kanskje burde være. Det blir en litt stiv og engstelig tilnærming, fordi vi blir så redde for å gjøre feil. Så hva skal til for at du skal føle deg fri til å skape? Litt kunnskap om teknikker. Litt kunnskap om hva som skal til for å formidle godt. Det er ikke umulig. Det kreves bare litt trening, og aldri så lite øvelse i å leke først og sortere etterpå.

Som alltid når jeg har kurs, lærte jeg noe på KREATIV KIKKSTART denne helgen. Blant annet dette: Det er i sprekkene lyset kommer inn (sa Leonard Cohen). Men i sprekkene siver også ting ut, vet jeg. Ideer, for eksempel. Men de kommer ikke av seg selv, man må åpne seg for dem, lokke dem frem og ikke minst: ha tillit til dem. Tro på at de virkelig er der, og at de kan bli til noe.
Det kom mange blivende ideer på bordet, og de skal bli til tekst i mange former. Og når det gjelder bildene: Boken her til venstre er fra et kloster i Etiopia, akkurat hvor gammel den er, husker jeg ikke, men vi snakker ELD. Speilet er fra Romsdalsmuseet og er fra 1800-tallet. Tenk på alle ansiktene som har vist seg i det.
Hvorfor jeg nevner det? Fordi vi aldri er tomme for ideer. Vi er omgitt av en uendelighet av dem. Det handler bare om å ta imot det som er der. Og å realisere.

Vi fant denne bøyen i fjæra i nord for mange år siden. Hver gang jeg ser den, leser skipsnavnet og bynavnet, tenker jeg på hvordan den havnet der. Datt den over bord helt uten dramatikk? Røyk bare tauet, og så var den i sjøen? Eller var det mye verre?
Hvis det ikke hadde stått noe på den, hadde det ikke vært noe å lure på. Da ville den bare vært en bøye fra borti vika et sted. Ikke noe drama, og ingen fortelling.
Men nå vet jeg at den er fra Hull. Den har en forhistorie.
Det er det tekst gjør: Utvider fortellingen, gir den en retning og åpner opp for tolkning. Av døra ser dere jo at dette ble et museum. Eldstemann organiserte, og til slutt resulterte kreativiteten i at gutta satte opp veibom og avkrevde bompenger av alle som passere huset vårt med bil. Min gamle onkel lurte på om han skulle betale hver gang han skulle hjem, og fikk til svar at det måtte han. Både når han kom og når han dro.

Av ren irritasjon begynte jeg å plukke opp søppel jeg fant når jeg var på tur i marka. Så tok jeg bilde, og så skrev jeg en tekst. Kriteriet var at jeg måtte bruke alle elementene som var med i bildet, i teksten. Det er fint å sette begrensninger når du skal jobbe kreativt. Begrensninger gjør det lettere å skrive, stikk motsatt av hva man egentlig skulle tro.

Det er søndag morgen i Bergen. Jeg fant haugevis av paraplyer på vei gjennom byen i etterregnet. Vi trenger ikke å lete etter historiene. De ligger og venter på oss.

Hvor publiserer vi? Hvem har tilgang til å publisere? Hva forteller publiseringsstedet om avsenderen? Hva gjør det med budskapet?