04/09/2026
Godt skrevet i kong Haralds ånd.
🧡
Dette er vanskelig å skrive. Jeg vet at mange vil være uenige med meg. Men jeg kan ikke kalle meg en ærlig skribent hvis jeg ikke skriver det jeg faktisk mener. Så får heller noen bli skuffet.
Jeg ble rørt da jeg så Marius gå ved kisten til kong Harald.
Det jeg så, var en ung mann i sorg. En trist ung mann. En skjebne som nesten kunne vært skrevet av en romanforfatter – men som dessverre er virkelig.
Jeg ble rørt fordi bildet av Marius ved kisten forteller noe om nåde. Om familie. Om at vi ikke støter våre barn ut i mørket fordi de har gått feil i livet.
Marius har vært på ville veier. Han er dømt, men har anket. Han blir trolig dømt igjen, og da må han ta den straffen han får. Jeg mener han fortjener straffen. Straffen er viktig for at ofrene skal vite at vi tror på dem. Et samfunn uten ansvar og konsekvenser er ikke et godt samfunn.
Men dette handler om noe annet.
Det var sterkt å se Marius sammen med familien ved kisten.
Jeg våger en påstand: Dette hadde neppe skjedd i så mange andre land.
For det er noe stort med et samfunn som klarer å skille mellom det et menneske har gjort, og hvem mennesket er.
En bortkommen sønn, med fotlenke rundt ankelen, får lov til å gå sammen med familien og legge hånden på kisten til vår døde konge.
Det forteller noe om familien.
Det forteller noe om kong Harald.
Og det forteller noe om oss.
Noe jeg faktisk er stolt av.
Det bor en klok mann på Bryne. (Ja, det finnes faktisk kloke menn på Bryne … he, he.) Kjell Arild Pollestad skriver:
«Men selv om ordet "nåde" kanskje ikke finnes i hans vokabular, merket han nok et streif av den da han fikk legge den ene hånden i håndtaket på kongens kiste. Jeg tror det var helt i kong Haralds ånd.»
Jeg tror Pollestad er inne på noe viktig.
For i dette øyeblikket var det ikke forbryteren Marius som sto der.
Det var sønnen til dronningen som gikk like bak ham.
Og kanskje er det nettopp det som er nåde: At et menneske kan ha gjort noe galt uten å slutte å være et menneske. At man kan straffes for det man har gjort, uten å bli fratatt retten til å være en del av sin egen familie.
Til dere som mener Marius burde vært holdt borte fra kisten, har jeg bare ett spørsmål:
Hvis det var ditt barn som hadde gått seg vill – ville du virkelig ha skjøvet det bort?
(Kjekt hvis du deler)
